Hva slags helsevesen skal vi ha?
Skal vi fortsette å organisere helsevesenet i «foretak», eller levere optimistisk små sykehusbygg?
Jeg har lyst til å filosofere litt høyt rundt helsevesenet vårt. Kanskje du som leser også lurer på; hvor er helsevesenet på vei nå om dagen? Vil vi fortsatt ha et offentlig helsetilbud i fremtiden, og hvem skal jobbe der? Er vi på vei mot «amerikanske tilstander» – og er det så farlig?
Helsevesenet er komplekst, men vi kan sikkert være enige om tre ting.
1) Norge er en velferdsstat.
2) Et offentlig helsevesen som er tilgjengelig og rimelig for alle innbyggerne, er en av grunnpilarene i den norske velferdsmodellen.
3) Et helsevesens mest essensielle funksjon, er at folk får medisinsk hjelp når de trenger det.
De som i hovedsak utøver medisinsk hjelp, er helsepersonell. Man kunne trolig sendt ganske mange byråkrater på en lang Sydentur uten å rokke ved den daglige driften, men beviselig kan man ikke fjerne fire kirurger fra Haukeland sykehus uten å miste regionens kompetanse på å operere avanserte gynekologiske kreftpasienter.
Kompetanse er verdiskapning
Det er når helsepersonell bruker sin kompetanse til å hjelpe pasienter, at verdiskapningen i helsevesenet skjer. Det nytter ikke å diskutere budsjetter eller hvor neste PCI-senter skal ligge, om helsepersonellet ikke er der. Selv om Norge har mange leger og sykepleiere, og bruker mye penger på helse, leser vi daglig om svekkede tilbud og leger som bare vil leve. Hvorfor?
Hvis vi ser tilbake i tid, ser vi at måten vi drifter helsetjenestene på har endret seg. Fram mot 1970-årene skjedde endringene mer innenfra og ut. Fra spesielt 1990-tallet ble driften mer aktivt endret ovenfra. Med ønske om mer effektivitet, innførte man new public management, der man bruker virkemidler fra det private næringslivet. Man begynte å drifte sykehusene som helseforetak, eller som «bedrifter». I et slikt system blir de ansatte i større grad utgifter, som bør jobbe mest mulig for minst mulig lønn. Det blir også mer krav om rapportering og detaljstyring, som tar tid fra kjerneoppgavene.
Denne måten å jobbe på havner ofte i konflikt med hvordan leger/helsepersonell vil jobbe. I større grad enn «en vanlig jobb», er man bundet til normer og verdier, og man ønsker en viss frihet til å bruke sin fagkompetanse. På den ene siden forventes altså helsepersonell å ha høy faglig integritet, på den andre siden skal man produsere og være samlebåndsarbeidere.
Lønn som fortjent?
Et tema som stadig diskuteres, er lønn. I Norge har vi frontfagsmodell, som betyr at lønnsvekst og -nivå holdes kontrollert. Sammenlignet med flere andre land, er distansen mellom laveste og høyeste offentlige lønninger relativt liten. Dette for å fremme likhet. En kirurg i Norge tjener rundt 900.000 kr i årlig grunnlønn, en butikkmedarbeider rundt 460.000 kr. Til sammenligning tjener en gjennomsnittlig kirurg i USA 4,7 millioner kroner årlig. Hvis et sykehus ansetter en kirurg som koster såpass mye, ønsker man å maksimere investeringen. Andre får ta seg av ymse arbeidsoppgaver, så får kirurgen i større grad operere, for det kan kun kirurgen. I Norge, hvor man lønner lavere, kan et sykehus forsvare å kutte sekretærstillinger og overføre sekretæroppgavene til helsepersonell, fordi man totalt sett sparer pengene. (Dette betyr ikke at man ikke skal gjøre helseoppgaver, man skal bare gjøre mer.)
Jeg sier ikke at norske leger burde hatt 4 millioner i årslønn, men det er interessant hva lønn gjør med oppfattet verdi av en ansatt. Hadde helsepersonell vært dyrere i drift, hadde man måttet tenke grundigere gjennom hvordan man utnyttet tiden og kompetansen. Hadde det vært en fordel om det ble økt privatisering, slik at helsepersonell kunne fått mer lønn og bedre vilkår?
En fordel med at private aktører tar over tjenestene, er riktignok at konkurransen blir større, noe som kan bedre vilkårene for både pasienter og helsepersonell. Et privat firma står også friere til å disponere økonomiske midler slik de ønsker. En av bakdelene er at tjenestene blir dyrere, slik at pasienter må betale dyrt eller ha helseforsikringer for å ha råd til behandling. Tilbudene kan også bli mer fragmenterte, fagmiljøer spredt, og det blir flere valg å ta for pasientene. (Her kunne man filosofert om flere valg egentlig betyr mer frihet). Tjenestene kan bli mer usikre, ettersom et privat firma kan si at de ikke gidder å tilby tjenestene lenger, eller gå konkurs.
Er helse egentlig lønnsomt?
Private helseaktører skal naturligvis få eksistere, og slik det er i dag er helsevesenet blitt avhengig av det. Spørsmålet er hvor stor andel det private bør få ta over. Det kommer aldri til å lønne seg i rene kroner å behandle eller forebygge sykdom. Et offentlig helsevesen er på papiret et tapsprosjekt.
I stedet er helse en verdi, som lønner seg samfunnsøkonomisk. Flere friske, seiglivede innbyggere kan bidra lenger og mer i fellesskapet. Å investere i helsepersonell og fagmiljøer som består, blir en del av denne verdien. Mer fornuftig bruk av statskassa på helseposten betyr mindre bruk på andre poster, som trygd og sosiale tiltak.
I samme vending har lik tilgang til spesielt utdanning og helsetjenester, vært viktig for Norge som velferdsstat. Selv om det er store økonomiske forskjeller her i landet, har ikke gapet vært reflektert i så store sosiale forskjeller. Både uføre-Trond og finanstopp-Trude har kanskje samme fastlege, barna deres går i samme klasse og får gratis tannregulering. Hva dette har hatt å si for den generelle livskvaliteten, er vanskelig å si, men Norge har i etterkrigstid vært et land med lite sosial uro og indre konflikter. I land med større forskjeller, lider også de på toppen hvis de nederste har det dårlig. Forventet levealder for en med høy sosioøkonomisk status, blir lavere når de sosiale ulikhetene i samfunnet er større. Med andre ord; også Kong Salomon gagner av at Jørgen Hattemaker har det bra.
Dersom vi får en todeling av helsevesenet, der kun de «heldige» får råd til private tjenester, kan det tenkes at det vil skape et sosialt skille med konsekvenser vi ikke vet omfanget av.
På tide å tenke nytt
Det virker som om tiden er overmoden for å tenke nytt dersom vi ønsker å beholde et sterkt, offentlig helsevesen. Tiltak som burde vært satt i gang for lengst, som å sikre god grunnbemanning og revurdere helseforetaksmodellen, fisler tilsynelatende bort i utvalg og rapporter. Endringer tar tid, kan man jo påpeke, samtidig rulles Helseplattformen og optimistisk små sykehusbygg ut raskere enn man rekker å si «analprolaps».
Jeg har trolig mange år foran meg i arbeidslivet, i et yrke som er spennende og meningsfullt. Ubeleilig nok har jeg også småbarn, boliglån og et ønske om å dra på jobb og utøve yrket mitt forsvarlig/godt nok. Politikere velger seg populære kampsaker, som at pasientkøene skal ned. Arbeidsvilkårene for spesielt leger virker som et tema som knapt tør å berøres. Det offentlige har blitt et bytte for de samme markedskreftene politikerne selv har innført. Hva med å si opp jobben og leie deg ut som vikar for tredobbel lønn, attpåtil med bedre vilkår? Trumfkortet er at det offentlige enn så lenge har monopol på utdanningen, bredden og de store fagmiljøene. Dette veier tungt for mange. Men hva om man bare ønsker et økonomisk greit liv, der man ikke jobber seg i hjel? Er det snart bare plass til ildsjeler i det offentlige?
Jeg tror vi er bedre rustet for framtiden hvis vi allerede nå gjør oss opp noen tanker om vi er på vei, og om det er dit vi vil. Jeg har ingen konklusjoner, men tillater meg å komme med noen råd. De er: Tenk langsiktig. Se om dagens ressursbruk er optimal. Lytt til helsepersonell når de sier hvor skoen trykker. Man kan mene så mye man vil, men vi kommer uansett ikke forbi at hvis vi til slutt ikke har nok helsepersonell som orker å jobbe, eller som går over til det private, har vi ikke lenger et offentlig helsevesen.
Ingen oppgitte interessekonflikter
