Fristbruddene er statens ansvar. Kanskje bør de ta regningen også

Ingen liker vel egentlig å vente. Selv et barn som venter utålmodig på noe, is eller kake eller julenissen, liker ikke ventetiden. Enda det er noe positivt i andre enden. Når du venter på noe du gruer deg til, eller er bekymret for, er det enda verre. Alle som har sittet og ventet lenge på en forsinket lege eller tannlege, vet det.

Akkurat nå er det mange i helsevesenet som må vente ekstra lenge. Først gjorde fastlegekrisen at mange pasienter ventet veldig lenge for i det hele tatt få en fast lege. For ikke å snakke om å få hilse på vedkommende. Nå er det kanskje litt lysere tider å skue i det som kalles primærhelsetjeneste, mens skyene truer i spesialisthelsetjenesten. I sykehusene.

Lover og rettigheter

Det er ikke noe nytt med ventelister i sykehus. Heller ikke variasjonen i hvor lenge pasientene må vente. Men akkurat nå er det nok en gang så ille at politikerne kniver om å redusere ventelistene. Og det er jo bra, at pasienter får raskere hjelp når de trenger det.

På 1980- og 1990-tallet fikk tankegangen om at innbyggerne måtte sikres rettigheter ben å gå på. I samme periode vokste det frem et ønske om sterk politisk styring av helsevesenet. I sykehusene hadde man tidligere måttet stole på at legene og annet helsepersonell brukte sin autonomi og kompetanse til å gjøre det beste for pasientene sine. Tilsvarende i skolen hadde lærere tidligere brukt sin erfaring og kompetanse til det beste for barna.

Dette endret seg i denne perioden, da mange lover ble vedtatt for å sikre rettigheter. Opplæringsloven kom i 1998. Legeloven ble til i 1980, og beskrev legers plikter til blant annet å yte øyeblikkelig hjelp til pasienter, samt gav pasienter rettigheter. Denne ble erstattet av Helsepersonelloven i 1999, samme år kom også Pasientrettighetsloven. Denne har siden endret både innhold og navn, til dagens Pasient- og brukerrettighetslov. Siste endring trådte i kraft 1. juni 2024.

Lange køer

Ved innføringen av Pasient- og brukerrettighetsloven mente stortinget at pasientene skulle ha rett til behandling innen en gitt frist. Siden det raskt dukket opp spørsmål rundt uavklarte pasienter som henvises til sykehus, ble det gjort endringer som tillot å sette pasienten opp til utredning i stedet for behandling. Dette skulle ikke gjelde mange; sykehusene skulle raskt avklare hvilken type behandling pasienten skulle ha.

Pasienten kunne kontaktes på telefon eller innkalles til en forhåndskonsultasjon for å avklare dette. Mange pasientene ble fortsatt gitt rett til behandling, og i en stor andel av tilfellene klarte ikke sykehusene å innfri behandlingsgarantien, og det oppsto fristbrudd. De som klagde ble flyttet foran i køen, men få pasienter kontaktet HELFO.

Køene var veldig lange i 2012, med 275 000 ventende pasienter, til enten behandling eller førstekonsultasjon. Noe måtte gjøres, og loven ble endret i 2013, da sykehusene ble pålagt selv å fortelle HELFO om fristbruddene som oppstod. Presset som oppstod på sykehusene var stort. Og det ble tatt grep. I løpet av få år ble ventelistene betydelig redusert, med mye kortere ventetid.

Ikke kortere ventetid

Imidlertid viste det seg at det ikke nødvendigvis var flere pasienter som hadde fått hjelp. Eller at ventelistene var redusert av den grunn. I stedet var det en endring av praksis som førte til reduksjonen. Tidligere ble de fleste henviste pasientene satt opp direkte til behandling. Nå ble i stedet nesten alle satt opp til en første konsultasjon, som gjorde at systemet spøkefullt ble kalt for «rett til hilsehjelp».

Fristen ble nemlig innfridd ved denne første konsultasjonen, og pasienten kunne flyttes over på en intern venteliste. Flere nyhetssaker, frontet av Dagens Medisin sammen med NRK, satte søkelyset på denne praksisen med enorme interne ventelister. Praksisen har fortsatt frem til i dag, og 98 prosent av pasientene tas nå av venteliste ved første konsultasjon.

I etterkant av medieoppslagene i 2016 startet daværende helseminister Bent Høie en gjennomgang av lovverket og praksis. Det skulle resultere i større endringer til det bedre for pasientene. Dette arbeidet har tatt lang tid, og ny lovendring trådde altså ikke i kraft før 1. juni 2024. Her blir skillet mellom rett til vurdering og rett til behandling borte. Loven er også nå teknologinøytral, uten at det er spesifisert nærmere hva alternativet til nøytral teknologi er. Men det innebærer at pasientens rett til utredning kan innfris uten fysisk oppmøte.

Utfordringen har hele tiden vært at det ikke er gitt noen ny rettighet til de pasientene som har fått hilse på. Som har fått sin frist innfridd. Tid til tjenestestart måles hos Helsedirektoratet, og er et mål for når behandling eller utredning er utført. Det er et mye bedre mål på ventetid, og burde vært det som faktisk brukes. Ikke tid til første møtet. Her er ventetiden ikke overraskende enda lengre.

Forutsigbart lengre ventelister

I en situasjon hvor sykehusene har vært utsatt for urealistiske innsparingstiltak og sykehusledere har flere oppgaver enn ressurser, er det både forståelig og forutsigbart at ventetidene øker. Systemet er så skjørt at en liten ubalanse velter lasset. Legene trives ikke like godt i offentlige sykehus som for bare noen år siden, og i det økonomiske fokuset mister vi enda mer autonomi og vilje til å bruke hele fritiden på dugnadsløft.

Sykehusene tar unna det de kan. Ære være de for det, men de får mindre penger å rutte med når de i tillegg må betale dyrt for alle fristbruddene. Siden 2020 har utgiftene for fristbrudd økt fra 63 millioner til 527 millioner. Når oppdraget ikke lar seg gjennomføre blir dette sten til byrden. Staten er ansvarlig for situasjonen sykehusene står i, kanskje det er på tide at de tar denne regningen selv.

Men tilbake til den politiske knivingen om ventelister.. Den ferske helseministeren Jan Christian Vestre har satt i gang ventelisteløftet. Og bevilget 400 øremerkede millioner til prosjektet. Vil det ta fokus bort fra årsaken til lange ventelister? Jeg håper ikke det, men er bekymret. Vil det ende med noen større administrative prosjekter som bruker penger og fjerner ventelister ved å endre praksis? Eller klarer vi faktiske å gi bedre pasientbehandling for pengene?

Retorikk om effektivisering og produktivitet

Det vil vi snart få svaret på, men foreløpig kan det tyde på at retorikk om effektivisering og større produktivitet er signalene som sendes til sykehusene. Det er jeg redd ikke vil løse så mye for pasientene som begynner å bli lei av å vente.

Noen må se og behandle disse pasientene, uten å fortrenge dem som allerede står i kø til kontroll eller operasjon eller behandling. Er ikke den offentlige helsetjenesten villig til å bedre situasjonen for helsepersonell i kjøp og bruk av deres fritid, vet jeg noen andre som villig tar på seg denne oppgaven.

Ingen oppgitte interessekonflikter