Ukoms analyse og fremstilling har store mangler
Noen kritiske merknader til Ukom-rapporten «Ingen kan hjelpe meg!»
Ukom har skrevet en rapport om en pasientgruppe i psykisk helse som mange har problemer med å forstå og gi adekvat behandling. Det handler om mennesker med Aspergers syndrom ofte kombinert med ustabile personlighetstrekk. I denne rapporten synes vi Ukom tegner et skjevt bilde av den psykiske helsetjenesten ved å neglisjere hvor utfordrende og vanskelig enkelte tilfeller er.
I følge rapporten var det vanskelig for ansatte i helse- og omsorgstjenestene å forstå hva denne pasienten trengte, og de var ikke enige i hvordan hennes symptombilde og hjelpebehov skulle forstås. Mange strakk seg langt for å hjelpe, men ulik forståelse og tilnærming bidro til at hjelpen hun fikk ble fragmentert og vanskelig å nyttiggjøre seg. Det tverretatlige samarbeidet manglet en felles plan – en tverretatlig samhandlingsplan. Omfattende hjelpetiltak ble satt inn fra flere deler av helse- og omsorgstjenesten, men den samlede hjelpen ble ikke evaluert. Hun tok til slutt sitt liv.
Utfordrende pasientgruppe
Vi vet allerede at komplekse tilstander utfordrer hjelpeapparatet og at uenighet om diagnose og behandling påvirker helsehjelpen. Vi er også godt kjent med at nødetatene ofte blir hjelpeapparatets sikkerhetsventil. Det tragiske i denne saken er at pasienten ble verre selv om hun fikk omfattende hjelp og behandlingsforløpet var ressurskrevende uten at hun selv opplevde at noen kunne hjelpe henne.
Vi mener Ukom sin fremstilling og analysen av denne problemstillingen har store mangler. Dette er kanskje de vanskeligste pasientene i psykisk helsevern. Diagnostikken fremstilles som om den er enkel bare man kommer til rett sted. Slik er det dessverre ikke. Her beskrives uenighet om diagnosen, men rapporten beskriver ikke hvilken behandling som er anbefalt for denne diagnosen eller den alternative diagnosen. Det blir en reduksjonistisk fremstilling av en svært kompleks problemstilling som ikke har et enkelt svar.
Rus beskrives innledningsvis, men vi hører ikke noe mer til dette. Rusavhengighet er en diagnose som pasienten skal tilbys behandling for. Hadde hun det? Det sier ikke rapporten noe om. Hun fikk en Asperger-diagnose, men den kommer sent fordi BUP svikter og er tilbakeholdende med å gi diagnoser for tidlig, og bruker ofte meget lang tid på utredning.
For enkelt
Ukom har et eksternaliserende fokus, dvs de formidler at «alle sviktet Malin», uten at de har beskrevet at pasienter med denne tilstanden sørger for at samarbeidet mellom hjelpeinstanser blir vanskelig og at de ofte saboterer hjelpetiltakene. Fremstillingen til Ukom bærer preg av at bare hun hadde hatt behandlingsplan eller individuell plan, og det hadde foreligget en digital samhandlingsplan, hadde Malin ikke endt med å ta livet av seg. Dette er altfor enkelt.
Rapporten formidler tanken om at vi kan redde alle. Slik er det dessverre ikke. Det er ikke alle pasienter vi kan behandle, og det er ikke alle pasienter som vil ha behandling, og det er ikke alltid grunnlag for behandling på tvang. Rapporten beskriver at Malin i liten grad samarbeidet om behandlingen. Hun skapte også uenighet i behandlerapparatet ved at behandlerne fikk en «svart-hvitt» oppfatning av henne og var innbyrdes uenige. Dette er et kjent fenomen i psykiatriske døgnavdelinger, men problematiseres ikke her.
Vi håper at Ukom neste gang de tar opp komplekse pasienthistorier som det er vanskelig å behandle, viser større forståelse for kompleksiteten, både i psykisk helse og i somatisk medisin. Selv om alt gjøres riktig og alle ressurser settes inn kan det likevel gå galt. Vi kan ikke redde alle, dessverre.
Ingen oppgitte interessekonflikter