Er utspillet fra Bygstad noe annet enn sommersvermeri for utopiske ideer?

Utover 80- og 90-tallet ble endelig informasjonsteknologien så bra og rimelig at man i helsetjenesten kunne begynne å erstatte papirbasert dokumentasjon og kommunikasjon. Over de neste tiårene har programvare tatt fullstendig over som det viktigste verktøyet for å blant annet oppfylle journalkrav og samle inn forskningsdata, kommunisere utredningsplaner, diagnoser, oppfølging og behandling mellom helsepersonell, organisere ventelister, kommunisere med NAV og folketrygden samt mange, mange andre viktige oppgaver.

Det viste seg over tid at det var en god idé å løse mange av disse oppgavene i ett kjernesystem som kunne ivareta mange behov. Vi kaller disse i dag for elektroniske pasientjournalsystemer (EPJ), selv om en viktig del også handler om pasientadministrasjon, økonomi og logistikk. Den samme utviklingen har foregått parallelt over hele verden, med relativt liten variasjon. De digitale økosystemene er påfallende like på tvers av landegrenser; i tillegg til EPJ, har de fleste land egne systemer for blant annet radiologi, laboratorievirksomhet, økonomi og logistikk (ERP). I tillegg har landene ulik grad av nasjonale felleskomponenter som letter utveksling av informasjon på tvers av aktører. La meg komme tilbake til det.

Poenget er at dette bildet er svært likt over hele verden. For å bruke en analogi fra biologien er det tydeligvis slik økosystemene blir seende like ut på tvers av mange isolerte områder når det får lov å utvikle seg gradvis.

Er digitale journalsystemer rett og slett en feilkonstruksjon?

E-helse er vanskelig

Nettopp biologien er et godt utgangspunkt for å forstå helse-IT. Fordi det endelige målet for helsetjenesten er å sikre gode liv og helse, må målet for IT-løsningene være det samme. Det gjør helseinformatikken annerledes fra veldig mye annen IT. Den enorme variasjonen som finnes i befolkningens helsetilstand, behov og ønsker må ivaretas av IT-systemene som pasienter og helsepersonell bruker til daglig. Skalering, sentralisering og rigiditet, som ofte er suksessfaktorer i telekom, bank og finans eller varehandel, er ofte direkte ødeleggende for brukeropplevelsene i helsetjenesten. Spesielt har vi sett at overdrevne forsøk på å standardisere mulighetene for hva slags informasjon som skal inn i systemet, eller å styre ulike pasientforløp gjennom IT for strengt, har gitt svært lav brukervennlighet.

Det altså ikke rart at helse-IT-bransjen har brukt lenger tid på å komme fram til gode løsninger enn i en del andre bransjer. Her i Norge ligger vi likevel på de fleste områder et godt stykke foran resten av verden. Vi har gode nasjonale tjenester innen blant annet medikasjon og tilgrensende områder. Helsenorge.no dekker basisbehovet for innsyn for tilnærmet hele befolkningen, og vi har et rammeverk for meldingsutveksling som tilrettelegger for stor grad av samhandling på tvers av spesialisthelse og kommunehelse, spesielt på sykepleierområdet. I tillegg har vi etter hvert fått noen større e-helsemiljøer, både offentlige og private som kan være bærekraftige kompetansebyggere over tid.

Så – med 40 års erfaring – hva er det som virker, og hva er utfordringene? Det som virker, vet vi etter hvert mye om. Solide leverandørmiljøer som finansieres langsiktig og har direkte kontakt med helsepersonellet som bruker løsningene er med dagens teknologi i stand til å levere brukervennlige og sikre løsninger som oppfattes som effektiviserende og behagelige å bruke i arbeidshverdagen.

Når Bendik Bygstad i sin kronikk i Dagens Medisin 22.7. foreslår å kaste om på hele dette relativt velfungerende økosystemet er det med stor fare for å kaste babyen ut med badevannet. Samtidig tror jeg vi i stor grad er enige om hva som i dag er de viktigste hindrene i veien for å akselerere den gode utviklingen ytterligere.

Hvem har investert massivt i EPJ? Vi har ikke modernisert på flere tiår

Et skrikende og udekket behov for mer informasjonsdeling

De kroniske og multisyke pasientene utgjør størsteparten av brukerne i helsetjenesten. De beveger seg mellom fastlege, hjemmetjenesten og ulike poliklinikker ukentlig. Til tross for høye ambisjoner har vi ikke greid å la nødvendig informasjon følge pasienten. Er dette grunnet tekniske eller IT-arkitektoniske hindringer? På ingen måte. Den eneste årsaken til dette er at de dataansvarlige i helsetjenesten har svært få insentiver til å bruke ressurser på å dele data. Det blir heller ikke bedre av at trusselen om GDPR-bøter ligger og lurer i bakhodet.

Vi opplever som leverandør at selv nøkkelferdige delingsløsninger som kun krever en signatur og kanskje en brannmursåpning, ikke blir tatt i bruk. Leverandører både på offentlig og privat side vet nå hvordan vi kan løse dette problemet på kort tid, men det krever en helt annen prioritering fra de dataansvarlige. I vår offentlige helsetjeneste er dette et politisk spørsmål som jeg ikke kan gjøre annet enn å håpe at blir satt høyt på den nye helseministerens agenda.

Manglende finansiering av IKT i takt med den økte verdiskapingen

Som et eksempel; i forslaget til økonomisk langtidsplan for Helse Sør-Øst 2025-2028 er det for de neste årene lagt inn fallende IKT-investeringer (Orientering om arbeidet med økonomisk langtidsplan 2025–2028 (helse-sorost.no). Dette pågår samtidig med at de aller fleste ansatte i foretaksgruppen fortsatt ikke har mobil som sitt viktigste arbeidsverktøy, at de fleste pasientskjemaer fremdeles fylles ut på papir før undersøkelser og at kunstig intelligens (KI) er mer kjent for konferansedeltagere enn sykepleiere på post.

Det er lett å forstå hvorfor IKT fortsatt blir sett på som et nødvendig onde. Fra styrerommene er det vanskelig å ta inn over seg den grunnleggende måten IT-systemene har revolusjonert helsetjenesten på. Det er lettere å se potensielle kostnadsoverskridelser og personvernskandaler enn stadig økende gevinster. Men faktum er at det hadde vært komplett umulig å drive moderne helsetjenester uten pasientjournalsystemer og alle de andre løsningene som har blitt sentralnervesystemet i helsetjenesten.

EPJ-systemer og det digitale økosystemet i helsesektoren. Noen kommentarer til Liv Oftedal Rossow og Erik Broen

En vellykket e-helsepolitikk

Da Kjerkol og hennes lag tok over i 2021, ble det erklært at de store prosjektenes tid er forbi. Det var et helt nødvendig, men like fullt genialt grep som har gitt effekt raskt. Forutsigbarhet har gitt en enestående satsning på privat side. Internasjonale investorer har kastet seg over norsk e- helse og gjort store investeringer. For oss i Kernel har den nye kursen gitt oss lov til å investere flere hundre årsverk i verdensledende kompetanse som nå sitter og løser de store utfordringene i norsk helsetjeneste.

I dette bildet har jeg vanskelig for å se innspillene fra Bygstad som noe annet enn sommersvermeri for utopiske ideer. Hans nevnte arkitektoniske tredeling har vært comme il faut hos alle programvarehus de siste 10-20 årene, og i den grad det har skjedd noe utvikling, har pendelen nå svingt noe tilbake – med flere integrerte team som eier brukeropplevelsen med tilhørende funksjonalitet, mellomvare og lagring.

Å innføre organisatoriske skiller mellom ulike IT-lag på nasjonalt nivå har vært foreslått mange ganger, men har heldigvis endt i luftige arkitekturskisser hver gang. Det er bra for helsepersonell som trenger rask tilgang til ny funksjonalitet, levert på en brukervennlig måte av IT-leverandører som vet godt hva de driver med. Heldigvis har vi mye av det i Norge allerede, og dersom vi ikke trår feil eller kaster bort tiden på nye grandiose idéer, ser det enda lysere ut for de neste årene.

Interessekonflikt: Det største selskapet i Kernel-gruppen, DIPS AS, leverer elektronisk pasientjournal til 86 prosent av sykehusmarkedet i Norge. I tillegg til DIPS har Kernel en portefølje av e-helse- og teknologiselskaper som Aidn, Kvikna, DIPS Front, ReMin, Extensor og DiaGraphIT, samt teknologiselskapene Deepinsight og DavidHorn, som blant annet utvikler nye pasientjournalsystemer til kommunehelsetjenesten og effektiviseringsløsninger basert på kunstig intelligens.

Digitale løsninger må tjene klinikerne