EPJ-systemer og det digitale økosystemet i helsesektoren. Noen kommentarer til Liv Oftedal Rossow og Erik Broen

 Det dårlige sommerværet er jo en god anledning til å debattere e-helse. Takk til Rossow og Broen for motinnlegg i Dagens Medisin («Hvem har investert massivt i EPJ? Vi har ikke modernisert på flere tiår»). 

Hvem har investert massivt i EPJ? Vi har ikke modernisert på flere tiår

Jeg skal svare kort på det, men det gir meg også en mulighet til å utdype noen poenger. Det kan være verdt å minne om at denne debatten gjelder langt mer enn IT-arkitekturen i EPJ-systemer; den berører hele økosystemet for e-helse, inkludert strukturen på leverandørmarkedet. 

Rossow og Broen har følgende argumenter (oppsummert fra LinkedIn):

– Vi er usikre på premisset om massive investeringer i journalsystemer i 30 år, og mener det ikke stemmer for Oslo kommune - å dele EPJ i flere deler er fornuftig, men vi lurer på om vi kan dekomponere journalsystemer på en slik måte at enkeltvirksomheter (for eksempel en leverandør) kan levere brukerverdi selvstendig.

– Vi tror ikke et enkelt løsningsmønster kan ivareta alle behov knyttet til lagring av helseopplysninger. 

Investeringer i EPJ

Det er korrekt at kommunesektoren har investert langt mindre enn sykehusene (og RHF-ene) i EPJ-løsninger. Jeg synes ikke at dette er et vektig argument mot min analyse, men det er en rimelig nyansering. 

Jeg vil likevel tilføye at investeringer i EPJ omfatter langt mer enn fakturaen som kommer fra leverandøren, se for eksempel de store innførings- og forvaltningskostnadene i Helse Midt. Slike kostnader knyttet til EPJ har også kommunesektoren. 

Er digitale journalsystemer rett og slett en feilkonstruksjon?

Å dele opp EPJ i tre deler

Dette er en viktig diskusjon, selv om den er litt teknisk. Mitt hovedargument er at, hvis vi ikke bryter opp EPJ-systemene, så får vi ikke løst siloproblemet, og vi beholder en leverandørstruktur som låser kundene, fordi byttekostnadene er for høye. EPJ- ene medfører også et single-point-of-failure, det vil si at alt stopper hvis de går ned. 

Alternativet er et moderne økosystem der komponentene kan byttes ut ved behov, og der sluttbrukerløsninger kan velges fritt. I dag er slike løsninger fullt mulige gjennom standardiserte formater og APIer, og finnes i mange bransjer. 

Ja, jeg ser ikke bort fra at én leverandør kan lage en vellykket løsning ved å dekomponere systemet i tre løst koblete deler, men kan Rossow og Broens vise til empiri til støtte for dette?

 For å ta et nærliggende eksempel: Dips, som er EPJ-leverandør til tre helseregioner, brukte fem-seks år på å bygge om Dips til Dips Arena, og holdt nesten på å knekke nakken på det. Den nye løsningen er tredelt på riktig måte, men jeg synes likevel at de grunnleggende problemene (brukergrensesnitt, silo og innelåsing) i hovedsak er uløste, selv om systemet er blitt noe åpnere.

Lagring av helseopplysninger

Hva er en fornuftig lagringsstruktur, og hvor sentralisert bør den være? 

I plattform økosystemer er det gode grunner til å sentralisere data, både effektivitetsmessig og sikkerhetsmessig. Men jeg argumenterer ikke for at dette alltid er fornuftig; dagens skytjenester tillater mange typer løsninger. Siden dette er nasjonale helsedata, mener jeg at ansvar for metadata og data bør være hos offentlige aktører. 

Avsluttende kommentar: Helsesektoren er Norges største bransje, og er under et økende press. Den trenger et effektivt og robust digitalt økosystem, for å støtte innovative brukerløsninger, samhandling, og sikker datahåndtering. Den beste måten å få dette til på, er etter min mening en lagdelt løsning med ulike roller, der mange leverandører konkurrerer. I dette bildet er det integrerte EPJ-systemet dessverre en historisk feilkonstruksjon.