Vaksinasjonsbivirkninger: Vitenskap og juss har ulike krav til bevisførsel

At vaksinasjon er en praksis som kan påføre enkeltindivider alvorlige bivirkninger, er ukontroversielt. Blant annet derfor påtar Staten seg økonomisk ansvar for personer som skades av anbefalte vaksiner. Ukontroversielt er det også at alvorlige vaksinasjonsbivirkninger forekommer sjelden. Men hvor sjelden er vanskelig å tallfeste, blant annet fordi det kan være ekstremt vanskelig å klarlegge om sykdom hos et enkeltindivid er forårsaket av en vaksine eller ikke. Ofte gis bare indisier – for eksempel at pasienten var tidligere frisk og at symptomene oppstod i tiden etter vaksinasjon.

Mangelen på treffsikker diagnostikk skaper usikkerhet, både blant helsepersonell og pasienter, og ved det dannes grobunn for spekulasjoner og vaksinasjonsmyter. Blant annet derfor anses det som nødvendig å klarlegge en vaksines bivirkningsprofil før vaksinen tas i bruk. For dette formålet anvender vaksineutviklerne en metode der forsøkspersonene deles inn i to grupper etter loddtrekning, og hvor personene i den ene gruppen får vaksine mens personene i den andre får placebo. Dernest sammenlignes forekomst av bivirkninger i de to gruppene.

Vanskelig å teste for sjeldne bivirkninger

Sykehusene og Spekter Helse har et betydelig ansvar for at helsepersonell slutter

Ved utprøvingen av vaksinene mot Covid-19 var det rundt 15 000 i hver gruppe, og funnene fra undersøkelsene var ikke foruroligende med tanke på forekomst av alvorlige bivirkninger i vaksinegruppen. Men studiene kunne ikke vise om vaksinene var bivirkningsfrie, til det var det for få deltagere i hver gruppe. Et bedre svar kunne forskerne fått om de hadde undersøkt 100 000 individer i hver gruppe, men for sjeldne bivirkninger ville tallene likevel blitt så små at vi vanskelig kunne festet lit til dem. Sett for eksempel at to personer i vaksinasjonsgruppen fikk utmattelse, mot én person i placebogruppen. Kunne vi da konkludert med at dobbelt så mange fikk utmattelse etter vaksinasjon? Eller hva dersom én person i vaksinasjonsgruppen fikk utmattelse og to personer fikk det samme i placebogruppen. Kunne vi da konkludert med at vaksinasjon beskytter mot utmattelse? Svaret på begge spørsmålene er nei, resultatene kan bero på tilfeldigheter.

En utfordring med vitenskapens gruppebaserte tilnærming, er at den ikke vil kunne si noe om en enkeltpasient fikk sin sykdom fra vaksinen eller ikke. Det spørsmålet kan kun besvares ved en nøye gjennomgang av pasientens syke- og vaksinasjonshistorie. Det var dette dilemmaet, mellom et gruppebasert svar og et svar som er gyldig for den enkelte, Ludwig Wittgenstein viste til da han uttrykte at forskere i sin «streben etter det generelle» antar en «foraktende holdning overfor enkeltindividet».

Senket bevisterskel

Jussen har forsøkt å løse dilemmaet ved på den ene siden å senke bevisterskelen for den som mener seg vaksineskadd, og på den andre siden å ta i bruk prinsippet om omvendt bevisbyrde. Senket bevisterskel betyr at pasienten må kunne vise at vaksinen kan forårsake sykdommen, ikke at vaksinen er årsak til sykdommen i vitenskapelig forstand. Omvendt bevisbyrde betyr at pasienten vinner saken dersom Staten ikke kan bevise at den syke fikk sin sykdom av annen årsak enn vaksinen.

Denne forskjellen mellom vitenskap og juss, betyr også at mandatet til eksperten som utreder vaksinasjonsbivirkninger blir ulikt innen vitenskap og juss. Der vitenskapens mandat tilsier at forskeren skal vekte sine funn opp mot en standard bygd på prinsippet om sann begrunnet tro, tilsier jussens mandat at eksperten skal vekte sine funn opp mot en standard bygd på begrunnet tro.

Rett er ikke vitenskap

Argumentet som prøves ut i en rettssal er om vaksinen kan være årsak til pasientens sykdom, verken mer eller mindre. Så dersom en medisinsk sakkyndig feilaktig forholder seg til vitenskapens er i en rettstvist, oppstår det lett en illusjon av faglig uenighet mellom denne og en sakkyndig som forholder seg til jussens kan. Paradoksalt nok er det fullt mulig å svare både ja og nei på et spørsmål om årsakssammenheng i vaksineskadesaker – det hele kommer an på hvilket mandat man forholder seg til, vitenskapens eller jussens.

En annen interessant konsekvens av forskjellen mellom er og kan, er at en pasient som tilkjennes erstatning i Retten ikke samtidig tjener som bevis på at vaksinen forårsaker de angitte bivirkningene hos andre. Retten er ikke et sted for avklaring av vitenskapelige tvister, og resultater fra rettsoppgjør har derfor liten betydning for vitenskapelige konklusjoner om årsak-virkning sammenhenger.

Interessekonflikter: Elling Ulvestad har vært sakkyndig i en rekke rettssaker knyttet til vaksinasjonsbivirkninger, og skrev nylig en rapport om skader etter Covid-19-vaksinasjon for Norsk Sykepleierforbund.

Ber helsepersonell vaksinere seg – ulikheter mellom yrkesgrupper