Sykehusene og Spekter Helse har et betydelig ansvar for at helsepersonell slutter

Mette Løkeland-Stai skriver i sin kronikk «Gribbane» i NRK Ytring om aggressive rekrutteringsstrategier fra bemanningsbyråer. Hun forteller hvordan hun ble oppringt i arbeidstida på sitt eget sykehus, av et bemanningsbyrå. Mette jobber på et sykehus med sår mangel på spesialister i fødselshjelp og kvinnesykdommer. Et sykehus som er avhengig av å kjøpe tilbake arbeidskraft fra bemanningsbyråer som rekrutterer fra sykehuset, og så selger arbeidskraften tilbake. Med god profitt.

Ikke lenge siden bransjen trengte påminnelse sist

Ikke et eneste bemanningsbyrå av de NRK spurte, eller NHO som organiserer disse, var villige til å møte henne i Dagsnytt 18 for å besvare følgende spørsmål: Er det greit å plukke sykehusene for personell for så å selge tilbake? Med massiv profitt? I et intervju i Dagens Medisin i etterkant, sier Even Hagelien, bransjedirektør i NHO Service og Handel, at at dette ikke er en regel medlemmene deres skal trenge å minnes på. Dette faller på sin egen urimelighet. Både Løkeland-Stai, undertegnede og en rekke andre leger vi kjenner har blitt forsøkt rekruttert fra sine stillinger. Og det er ikke lenge siden bransjen trengte en påminnelse sist: Helse Vest reagerte kraftig, senest i oktober 2022 sendte de brev til 30 nordiske selskaper de har rammeavtale med, hvor de gjorde det klinkende klart at forsøk på å rekruttere ansatte ville anses som mislighold, og medføre oppsigelse av avtalen.

Lønn er sekundært

Men Løkeland-Stai beskriver også hvordan det er nettopp svake eller utarmede fagmiljø som er mest sårbare for å miste spesialister og annet nøkkelpersonell. Og hvordan blir det slik? Hvorfor går folk ut, tross kjekke kolleger, spennende problemstillinger og en hel del idealisme?

Fordi belastningen blir for stor, autonomien for liten, vaktene for slitsomme, og de ansatte ikke føler seg tilstrekkelig sett tross at de håndterer liv, død og akuttsituasjoner hele døgnet, alle dager, hele året.

Jeg tror faktisk lønn er en ganske sekundær driver for personalflukt. Imidlertid har sykehusene og Spekter Helse også et betydelig ansvar for situasjonen. Det er helt enkelt svindyrt å være så gjerrig eller lite fleksibel i forhandlinger at sykehusene må kjøpe tilbake dine egne folk til langt høyere pris. Det er å spare seg til fant.

Idealisme

Og så noen ord om idealisme. Du må nesten være idealist for å velge vekk fri i helger og ferier, til lavere lønn og å ha minimal styring med når eller hvor mye du skal jobbe.

Og hva dreper idealisme? Stein i skoen, i form av upraktiske arbeidsforhold. Dysfunksjonelle datasystemer. Butikklek med helsetjenester. Manglende parkeringsplasser eller andre logistikkutfordringer for faktisk å komme seg på jobb. Eller i Helse Vest: Når det regionale helseforetaket unner seg byens dyreste kontorer, mens de ansatte sparer på enkelt forbruksmateriell.

Jeg har møtt meg selv litt i døra med ventetidsløftet, og regjeringens økte åpning for innkjøp av private helsetjenester. Etter at Fritt behandlingsvalg ble stoppet, har vi sett en oppbremsing av personalflukt til kommersielle aktører. Jeg har vært veldig bekymret for hva økt innkjøp av private tjenester vil bety av personalflukt.

Men sett fra pasientens ståsted: Hva er medlemskapet i velferdsstaten verdt, hvis de må vente flere måneder på en røntgenundersøkelse ved sykehuset, eller ikke får hjelp til sitt psykisk syke barn på over et halvt år? Det nytter nemlig ikke å lokke eller piske en hest som ikke er der lenger. Fagmiljøer som har frafall risikerer skred, hvor en så stor andel av personellet slutter, at de ikke klarer tilby tjenestene lenger. Når det skjer, er det for sent. Da vil ikke ventetidsmillioner eller økte budsjetter kunne løse situasjonen på verken kort eller mellomlang sikt.

Noen råd for å unngå gribber og åtsel:

• Regjeringen må gi arbeidsgiverorganisasjonen en helt tydelig marsjordre på å sørge for å beholde personell i sykehus.
• Avdelinger med høyt frafall må overvåkes særskilt av helseforetaket og det regionale helseforetaket, og kraftfulle tiltak må gjøres i samråd med de tillitsvalgte for å unngå «skred».
• Pasientbehandling må prioriteres fremfor byråkrati og kontrollsystemer når midler bevilges.
• Kommunikasjonslinjene mellom beslutningtakere og makthavere må forkortes. I dag oppleves avstanden håpløst lang, det som rapporteres til styrene i helseforetak, regionalt helseforetak eller ministeren er ofte komplett ugjenkjennelig fra situasjonen på «gulvet».
• Sist, men ikke minst: Vi må, som Siri Tau Ursin påpeker i sin kronikk i Dagens Medisin, ha tydelig beskjed om hva sykehusene skal og ikke skal tilby. Uten klar prioritering bryter tjenestene sammen.

Dette er forutsetninger for at norske offentlige sykehus skal kunne fortsette med å tilby det har gjort til nå: Nesten alt, til alle, alltid.

Ingen oppgitte interessekonflikter