Det er forskjell på spesialisering av leger og sykepleiere

Helsedirektoratet har på oppdrag fra regjeringen utarbeidet tre ulike modeller for spesialistgodkjenning av sykepleiere. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan anbefaler regjeringen at spesialistgodkjenning etableres for en rekke sykepleiespesialiteter. I den forbindelse vil jeg her fremheve forskjellen på spesialistgodkjenning for leger og for sykepleiere.

Forskjellen på «grunnutdanningene»

Både medisinutdanning og sykepleierutdanning har forskriftsfestede retningslinjer. Her fremkommer forskjellen mellom utdanningene, etter min mening, ganske tydelig. «Sykepleierutdanningen skal kvalifisere kandidater til å utøve sykepleie for å ivareta menneskets grunnleggende behov, fremme helse, forebygge og behandle sykdom, lindre lidelse og sikre en verdig død». I motsetning skal medisinutdanningen «sikre at kandidaten kan utrede, diagnostisere, behandle, følge opp og forebygge sykdom hos den enkelte pasient». Sykepleierutdanningen er en «3-årig bachelorgrad i sykepleie», mens medisinutdanningen er et «6-årig profesjonsstudium i medisin som består av 360 studiepoeng og gir graden cand. med».

Forskjellen på spesialiseringene

Folket ønsker dødshjelp. Politikerne løper fra ansvaret

I det såkalte RETHOS-arbeidet har fire departement vært ansvarlig for forskriftsfesting av retningslinjer for utdanning av hhv anestesi-, barn-, intensiv-, kreft-, operasjon-, helse-, og allmennsykepleiere, sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighetsarbeid, samt jordmødre. Retningslinjene er utarbeidet som 120 studiepoengs masterutdanninger, med en mulighet for å avbryte studieløpet etter 90 studiepoeng for enkelte av dem.

Spesialistutdanning for leger «omfatter praktisk tjeneste, teoretisk undervisning og andre læringsaktiviteter i minst seks og et halvt år etter tildelt autorisasjon eller lisens».

Hva er spesialistgodkjenning?

Spesialistgodkjenning «skal gi et ensartet innhold til en beskyttet yrkestittel. Det er kun personer med autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning som kan benytte seg av den aktuelle yrkestittelen, jf. helsepersonelloven § 74. Ordningene skal gi en forutsigbarhet både for pasient og helsetjeneste om helsepersonellets kompetanse og samtidig være et grunnlag for kontroll og tilsyn» .

Spesialistgodkjenning for helsepersonell er knyttet til autorisasjonsordningen, regulert i helsepersonelloven, og har samme formål: «bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten».

Spesialistgodkjenning av sykepleiere

Sykepleiere med master i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) var første sykepleiergruppe som fikk spesialistgodkjenning. I forlengelsen av dette fikk Helsedirektoratet i oppdrag å utrede ulike modeller for spesialistgodkjenning av de forskriftsfestede spesialsykepleierutdanningene. I utredningsarbeidet fremheves at «ABIOK-sykepleiere og jordmor er veletablerte utdanninger med stor betydning for driften av spesialavdelinger i sykehusene. Likeledes er helsesykepleier, jordmor og sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet sentrale sykepleierfunksjoner i hhv. både kommunehelsetjenesten og/eller i spesialisthelsetjenesten. Felles for alle er at deres utdanninger kvalifiserer for at sykepleierne etter endt utdanning skal kunne jobbe i særlige selvstendige roller i tjenestene. Det er ingen tvil om at spesialsykepleiere utøver faget sitt til en vesensforskjell fra sykepleiere med kun grunnutdanningene».

Aftenbladet: Sentrale og erfarne leger forlater Stavanger universitetssjukehus

De ulike modellene

Modell 1 (AKS-modellen) gir spesialistgodkjenning på bakgrunn av mastergradsvitnemål innenfor et fagområde. Modell 2 bygger på modellen som eksisterer for spesialistgodkjenning av kliniske allmennsykepleiere, men med klinisk yrkeserfaring innenfor aktuelle fagområde i tillegg. Modell 3 er mer lik legenes spesialistutdanning, hvor sykepleier utdannes til spesialister mens de arbeider i tjenestene.

Med utgangspunkt i forskjellen mellom sykepleier- og medisinutdanning, arbeidet som er gjort i forbindelse med RETHOS, og innføringen av spesialistgodkjenning for allmennsykepleiere fremstår det uhensiktsmessig å utarbeide en helt ny modell for spesialistutdanning av sykepleiere tilsvarende som for leger presentert i modell 3.

Med visshet om stor sykepleiermangel, stort press på helsetjenestene og utfordringer knyttet til praksisplasser på både bachelor- og masternivå fremstår det som utopi å tenke at utdanning til tradisjonelt samme kvalifikasjoner og selvstendige rolle for sykepleiere kan gjennomføres tilsvarende som for leger.

Det er etablert en spesialistgodkjenning for sykepleiere. Det mest effektive vil vel være å bre denne ut til de øvrige spesialitetene?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dystert for hjertehelsen til voksne og eldre med psykisk utviklingshemning