Folket ønsker dødshjelp. Politikerne løper fra ansvaret
Vi må snu trenden i befolkningen, der stadig flere er for dødshjelp. Bare slik slipper gamle og alvorlig syke å kjenne på et mulig press om å skulle ønske seg bort, for å skåne både de nærmeste og helsevesenet for deres plager.
«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.» Dødshjelp er stadig et tema som dukker opp i media, og meningsmålinger tyder på økende høy oppslutning om dødshjelp i befolkningen. De fleste politiske partiene i Norge er imot å legalisere dødshjelp. Dødshjelp er ifølge straffeloven ulovlig og defineres som drap.
I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere heter det i pkt 1.14 «Sykepleieren bidrar ikke til dødshjelp og bistår ikke pasienten ved selvmord». I etiske regler for leger står det at «Leger skal ikke utføre dødshjelp» (§5).
Vi må få mindre politisk utenomsnakk knyttet til dødshjelp,
Verken sykepleiere (NSF), leger (DNLF) eller politiske partier ønsker dødshjelp, mens en økende andel av befolkningen ønsker det. Ikke alle politikere, sykepleiere eller leger er imot dødshjelp, selv om det er vedtatt politikk i deres organisasjoner.
Politisk ansvar
Politikerne må ansvarliggjøres for å snu holdningen til dødshjelp i befolkningen. Mange engasjerer seg i kampen, og vil ha mulighet til å avslutte livet sitt for å unngå lidelse. Helsepersonell ønsker å fremme liv og lindre lidelse, ikke å ta liv.
De viktigste argumentene for dødshjelp er at man ikke ønsker å ha store lidelser mot slutten av livet, man ønsker størst mulig grad av selvbestemmelse. Man vil ikke være en belastning i samfunnet eller ovenfor sine nærmeste gjennom lidelse og forfall.
Politikerne lukker øynene for folks bekymring og ønsker. Og enda verre, de lukker øynene for hva som skal til for at folk skal kjenne på trygghet i møte med livets slutt. De gir ikke rom for at folk kan stole på at de får den verdighet som skal til for å møte døden på en faglig forsvarlig og omsorgsfull måte, uten store fysiske eller psykiske lidelser. De gir heller ikke rom for at helsepersonell skal kunne gjøre jobben sin i livets siste fase. I Rådet for Sykepleieetikk har vi hatt saker der helsepersonell har stilt spørsmål ved faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp i livets siste dager fordi den døende døde alene. Er vi på tross av politiske vedtak om verdighet, ikke villig til å sette inn de ressursene som skal til for å skape trygghet og fysisk og psykisk smertelindring frem mot livets slutt? Samfunnet har ressursene. Ingen skal dø alene og ingen trenger å dø med store lidelser. Det er ikke mangel på kunnskap eller kompetanse i helsetjenesten samlet sett, selv om det nok dessverre ikke alltid er tilgjengelige ressurser i hver krok av helse-Norge. Mange gjør en god jobb.
Todelt helsetjeneste også inn i døden
I dette spørsmålet, som dessverre i mange spørsmål knyttet til folks helse og sykdom, er vi i ferd med å få et todelt helsevesen fordi det i dag er mulig å få kjøpt seg plass i land som tilbyr dødshjelp. Politikerne løper fra sitt ansvar ved å ikke ruste opp både spesialist- og kommunehelsetjenesten til å håndtere livets siste fase over hele landet. Rådet for sykepleieetikk ønsker at politikerne tar konsekvensen av lovverket og sikrer et godt tilbud i livets siste fase uavhengig av diagnose. Samfunnet har mulighet til å gi pasienten et verdig liv i samsvar med egne ønsker til siste slutt, men det krever klok bruk av ressursene. Det er mange ulike smerter man kan oppleve i livets siste fase, særlig den psykiske smerten er vanskelig å døyve. Det skal nok menneskelige og faglige ressurser, og bevisst faglig og etisk ledelse og refleksjon til for å forebygge og behandle denne smerten. Eksistensiell hjelp er sentralt, og forhåndssamtalen kan være et hjelpemiddel.
Vi må få mindre politisk utenomsnakk knyttet til dødshjelp. Vi må snu trenden i befolkningen, der stadig flere er for dødshjelp. Bare slik slipper gamle og alvorlig syke å kjenne på et mulig press om å skulle ønske seg bort, for å skåne både de nærmeste og helsevesenet for deres plager. I innstilling fra helse- og omsorgskomiteen (2020-2021) sies det at «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.» Skal vi tro på dette må politikere sørge for et samfunn og et helsevesen der vi kan være trygge på å få hjelp i alle livets faser, og at dødshjelp ikke skal kjennes som et godt alternativt til å leve. De må motvirke et todelt helsevesen i livet som i døden.
Ingen oppgitte interessekonflikter
