Rehabiliteringstilbudet fra helseforetakene oppleves som passiv dødshjelp
Alvorlig syke kronikere ligger på sotteseng mens rehabiliteringstilbudet bygges ned.
12 år etter at samhandlingsreformen ble unnfanget, kaster nå helseforetakene det meste av ansvaret for rehabilitering over på kommunene.
rehabiliteringsområdet har utviklet seg fra tilfredsstillende, til katastrofe på de 14 årene jeg har vært syk
Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten har avvist min klage på avslaget om et fireukers behandlingsopphold i regi av Rikshospitalet. Dette, ved siden av at Sykehuset Innlandet HF bygger ned rehabiliteringstilbudet og Ottestad fysikalsk medisin og rehabilitering anser meg for «ferdigbehandlet», tilsier at kommunen er overlatt alt ansvar for behandling og oppfølging av meg, med henvisning til samhandlingsreformen.
Til nå har logoped, fysioterapeut og ergoterapeut i kommunen tilbudt «vedlikehold», forutsatt intensiv behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette er ikke lenger tilstrekkelig, gitt SIHF nye «strategi» for kronikere og Rikshospitalets - i praksis - avvisning av de fleste PLS/ALS-syke.
Jeg nærer ingen illusjoner om at kommunene er i stand til å fylle spesialisthelsetjenestens sko. Til det mangler de kompetanse, ressurser og anlegg. Dét lar seg ikke gjøre å rette opp i en håndvending - i alle fall ikke i min kommune. Kommunen viser til at de «på papiret» har alle faggrupper dekket, enten i egne rekker eller ved avtaler med eksterne ressurser. Det er åpenbart langt mellom «på papiret» og å kunne tilby en intensiv behandling over 2-4 uker som mange kronikere har behov for.
Fra tilfredsstillende til katastrofe
Til nå har i alle fall ikke min kommune greid å stable på beina et adekvat, intensivt behandlingstilbud ved siden av «vedlikehold», etter at SIHF anså meg for «ferdigbehandlet» i 2020.
Jeg skal ikke ta stilling til hvem som har skylden for at samhandlingsreformen(2012) aldri ble slik som forutsatt. Jeg er imidlertid enig med Riksrevisjonen og nå sist Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget: rehabiliteringsområdet har, for mitt vedkommende, utviklet seg fra tilfredsstillende til en katastrofe (mine ord) på de 14 årene jeg har vært syk. De første årene (fra 2014) fikk jeg to eller tre behandlingsopphold årlig, med svært gode resultater. Etter 2020: ingen. Enten visste ikke SIHF hva de foretok seg de første årene, eller så har det kommet ny faglig innsikt, som er ukjent for meg.
Kommunen kan ikke fortsette i helseforetakenes ånd og dytte ansvaret videre over på pasientene.
Nå må den nye helseministeren bråvåkne. Jan Christian Vestre (Ap) har et tungt ansvar:
Alvorlig syke kronikere blir liggende på sotteseng. Helseforetakenes tilbud oppleves mest som passiv dødshjelp.
