Når det ikke handler om øyeblikkelig fødselshjelp
Når det haster, er det ikke nødvendig for helsepersonell å innhente samtykke fra pasienten. Det er hva man gjør i alle de andre tilfellene vi må snakke om.
Professor i jordmorfag Ellen Blix etterlyser en mer nyansert debatt om blant annet brukernes lovfestede rettigheter i fødselsomsorgen. Dette er et ønske vi i Barselopprøret stiller oss fullt og helt bak.
Vi registrerer at flere av innleggene fra helsepersonell i sommerens debatt om tillit og rettigheter i fødselsomsorgen kom inn på det som kalles øyeblikkelig hjelp. Flere skrev om at det noen ganger haster så mye at de ikke har tid til å informere eller innhente samtykke.
Det er i alle de andre tilfellene hvor tillit blir viktig.
Det stemmer at slike situasjoner forekommer, men de er sjeldne, og helsepersonell er faktisk ikke avhengige av tillit fra pasienten for å gi helsehjelp i slike tilfeller. Det er i alle de andre tilfellene hvor tillit blir viktig.
I situasjoner hvor helsepersonell skal gi øyeblikkelig hjelp fordi det står om liv og helse, trenger de ikke å innhente samtykke, og de kan til og med gi helsehjelp hvis pasienten motsetter seg. Dette er regulert i helsepersonelloven (§ 7). Dette er i helt spesielt akutte situasjoner, og ikke dem man har flest av i fødselsomsorgen – selv om noen kanskje kan ha inntrykk av det.
Debatten burde derfor handle om hva man gjør i alle de andre tilfellene hvor det ikke er akutt behov for øyeblikkelig hjelp. I alle disse tilfellene må helsepersonell få samtykke før de kan gi helsehjelp, ifølge loven. I alle disse tilfellene er de pliktige til å gi informasjon slik at den gravide eller fødende kan ta et informert valg, ifølge loven. I alle disse tilfellene vil tillit være viktig når man skal gi omsorg som er tilpasset den individuelle kvinnens behov. Hvordan legger man til rette for dette? Det er spørsmål vi gjerne vil diskutere videre.
Ingen oppgitte interessekonflikter