Applaus for å være fysisk aktiv når man ikke kan være på jobb
Jeg er lege og 50 prosent ufør. Det er vanskelig for folk å forstå at jeg kan være fysisk aktiv, men ikke i jobb.
«Kunne hun ikke like godt vært på jobb når hun har nok energi til å være fysisk aktiv?»
Har du møtt denne fordommen, eller kanskje du til og med har sagt det selv?
Folk som er sykemeldt, på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygdet møter den ofte. De synes det er vanskelig å forsvare at de ikke er på jobb, samtidig som de er fysisk aktive. Dette til tross for at den helsemessige gevinsten ved fysisk aktivitet er enorm.
Jeg kan bruke meg selv som eksempel, for jeg er 50 prosent ufør. Heldigvis er jeg også 50 prosent arbeidsfør, og stortrives i min jobb som kommuneoverlege. Det er helsefremmende for meg å jobbe, og jeg gjør alt jeg kan for å beholde min arbeidsevne. Det viktigste jeg gjør er å være i fysisk aktivitet. De dagene jeg ikke jobber, klarer jeg å gå trimtur. Det er min "jobb" den dagen, og har førsteprioritet. De dagene jeg er på jobb, har jeg ikke mulighet til trim. Da bruker jeg resten av dagen til aktiv hvile, og eventuelt litt husarbeid.
Møter mange fordommer
Det er vanskelig for folk å forstå at jeg er i fysisk aktivitet, men ikke på jobb. Jeg har møtt mange fordommer. Spesielt hvis jeg poster på sosiale media at jeg er fysisk aktiv. Jeg har kjent mye skam, både fordi jeg er delvis ufør og fordi jeg er fysisk aktiv. Dobbeltskam. Før gikk jeg tur med bøyd hode, men nå går jeg med rak rygg.
For hvis jeg skal klare å stå i 50 prosent jobb over tid, MÅ jeg bevare den funksjonen jeg har nå. Da må jeg legge inn fysisk aktivitet. Jeg snakker ikke om intervalltrening, det har jeg ikke helse til. Jeg snakker om å gå tur. En fot fremfor den andre. Gjerne i naturen for ytterligere helsefremmende effekt. Hvis jeg ikke er i jevnlig fysisk aktivitet, vil mine kroniske sykdommer forverre seg. Jeg går da strake veien mot full uføretrygd. Det tjener verken jeg eller samfunnet på. Likevel møter jeg altså motstand.
Jeg tror fordommer kommer av mangel på kunnskap. Hele 90 prosent av sykdomsbyrden i Norge er livsstilsykdommer, det er ofte sykdommer vi må leve med. Fysisk aktivitet virker forebyggende på de fleste livsstilsykdommer. I tillegg er fysisk aktivitet en anerkjent behandling for over 30 sykdommer og tilstander. En kollega skrev nylig at fysisk aktivitet er en neglisjert vidundermedisin. Helsedirektoratet publiserte i fjor en rapport som viser at fysisk aktivitet gir mye større gevinst enn tidligere antatt.
Mer effektivt enn medisiner
Fysisk aktivitet gir ytterligere helsefremmende virkning gjennom økt livskvalitet, bedre stressmestring, mer overskudd, bedre søvn og mulighet sosialt samvær. Ingen har noen gang angret på en trimtur. På den andre siden, uten fysisk aktivitet forverres mange sykdommer, nye kommer til og funksjonsnivået faller.
En ny stor samlestudie viser at ved angst og depresjon er fysisk aktivitet mer effektivt enn medisiner og samtaleterapi, og bør være førstevalget av behandlingsmetoder. Det kan altså være at den vi møter på tur er i aktiv behandling mot angst og depresjon. Vi burde applaudere, ikke mistenkeliggjøre og baksnakke.
Mistenkeliggjøring og skam er helseskadelig. Vi har alle et ansvar for å stå opp mot utdaterte fordommer, og på den måten redusere skammen og øke kunnskapsnivået. Så neste gang du hører noen snakke ned en som er sykemeldt og fysisk aktiv, si ifra!
Si at det ikke er greit å spre slike utdaterte fordommer. Si at fysisk aktivitet er anerkjent og anbefalt behandling for kroniske sykdommer. Si at de som klarer å være fysisk aktive heller burde fremsnakkes som gode eksempler. Si at de sparer både seg selv og samfunnet for store utgifter ved å være i fysisk aktivitet. Neste gang kan det være deg selv, og da er det godt å slippe å møte seg selv i døra.
Utgangspunktet for denne kronikken er et innlegg jeg skrev på Instagram under «Folkehelselegen», det ble også delt på LinkedIn og skapte stort engasjement.
Ingen oppgitte interessekonflikter.
