Markedet for digitale journaler er sulteforet på innovasjon
Det norske systemet fungerer, men domineres av noen få, store aktører. Det er vanskelig for andre aktører å få innpass med nye produkter.
Som Christensen skrev i The Innovator’s Dilemma, fører suksess ofte til at opprinnelig innovative bedrifter blir mer opptatt av å beskytte sin posisjon enn å fortsette å innovere. Thomas Smedsrud i DIPS gjør i Dagens Medisin sitt beste for å forsvare denne strategien.
IT-arkitektur
Smedsrud skriver mest om arkitekturen på EPJ-systemer. Slik jeg forstår ham, er han enig i en prinsipiell tredeling (etter det såkalte model-view-controller-prinsippet), men at det er en «utopisk idé» å foreslå en lagdeling med ulike leverandører. Begrunnelsen er (i) e-helse er så komplisert at det er minst risiko med ett kjernesystem og (ii) at problemet ikke ligger hos leverandørene, men ved manglende finansiering (slik også Rossow og Broen argumenterer).
Jeg tror det er i EPJ-leverandørenes langsiktige interesse å bidra til raskere innovasjon i sektoren.
Mitt utgangspunkt er et annet, nemlig at sektoren er sulteforet på innovasjon. De fleste løsningene er basert på konsepter fra 1990-tallet, der digitale skjemaer erstattet papirskjemaer. Konteksten var – og er – at klinikeren sitter ved et skrivebord og legger inn informasjonen på PC. I mellomtiden har IT-bransjen vært gjennom en revolusjon der mobile og grafiske løsninger har gitt brukerne helt nye tjenester. I dag er det sosiale medier og smart-telefoner som representerer gullstandarden for brukergrensesnitt, med personaliserte data og analytics. Her henger EPJ-leverandørene langt etter.
De digitalt sett mest vellykte bransjene i Norge er etter min oppfatning finans og flybransjen, der apper som Vipps og direktebooking har gjort samhandling enkelt og sikkert, og der innovasjonen fortsetter med nye produkter. Hva kjennetegner disse bransjene? Jo, de fikk tidlig en sentral plattform (BBS på 70-tallet, Amadeus på 80-tallet), som muliggjorde en lagdelt arkitektur med ulike aktører. Vi har dokumentert at det norske økosystemet innen betalingsformidling – ett av de beste i verden – ble utviklet over tid i et samspill mellom sentrale plattformer, felles komponenter, og innovative brukerløsninger (Iden et al, 2023). Var dette et resultat av sommersvermeri, for å bruke Smedsruds karakteristikk? Nei, det var et resultat av en kombinasjon av et langsiktig samarbeid om et samvirkende økosystem, og åpen konkurranse mellom bankene.
Det er dette som savnes innen norsk e-helse, og det har noen viktige konsekvenser for leverandørmarkedet.
Leverandørmarkedet
Strukturen i en leverandørbransje påvirkes i betydelig grad av arkitekturen i de tekniske løsningene (Henderson and Clark, 1990). Det innebærer at den digitale strukturen i produksjonssystemet («økosystemet») speiles i leverandørmarkedet – dvs. leverandørenes produkter. Det norske leverandørmarkedet domineres på denne måten av noen få tunge aktører. I tillegg til EPJ-systemer, leverer de løsninger innen bl.a. radiologi, lab og kurvesystemer. Disse store «brikkene» definerer markedet.
Jeg er enig med Smedsrud i at denne strukturen fungerer, men den gir lite plass til innovasjon, og den gjør det vanskelig for andre aktører å få innpass med nye produkter. Den mest spennende løsningen innen e-helse det siste tiåret, slik jeg ser det, er Imatis-systemet ved Sykehuset i Østfold, Kalnes. Den støtter, ved hjelp av elektroniske tavler og mobiltelefoner, pasientlogistikken gjennom sykehuset, fra mottak til utskriving, og samspiller med DIPS. Prosjektet hadde en hard kamp for å få tilgang til data fra de etablerte systemene, men ble en suksess som nå tas i bruk i flere helseregioner. En annen relevant suksess er e-resept, som kombinerer en sentral plattform hos Norsk Helsenett med applikasjoner hos apotekene og Helse Norge.
Konklusjon: Innovatørens dilemma løses ikke ved å beskytte en foreldet forretningsmodell, og jeg tror det er i EPJ-leverandørenes langsiktige interesse å bidra til raskere innovasjon i sektoren. Det forutsetter å åpne seg for nye arkitekturer og samarbeidskonstellasjoner.
Bendik Bygstad er professor ved Institutt for Informatikk og professor II ved Norges Handelshøyskole. Han sitter i styret for Norsk Helsenett. Utover dette er det ikke oppgitt interessekonflikter.
Referanser
Clayton Christensen (1997). The Innovator's Dilemma: When New Technologies Cause Great Firms to Fail.
Henderson, R, M. and Clark, K.B. (1990). Architectural innovation: the reconfiguration of existing product technologies and the failure of established firms. Administrative Science Quarterly.
Iden, J., Bygstad, B, Hanseth, O. og Nielsen, S.A. Hvordan fikk Norge et betalingsformidlingssystem i verdensklasse? En historisk analyse av samarbeidende digitale økosystemer i banksektoren. Nokobit 2023.
