ECT: Å unnlate å gi helsehjelp er også å krenke en rettighet

8. april 2025 ble de foreslåtte endringene i Psykisk helsevernloven, jf. Prop. 31 L, vedtatt i Stortinget.

Legeforeningen og Norsk psykiatrisk forening har støttet endringene, som gjør det enklere å gi helsehjelp til alvorlig syke mennesker som har mistet sin beslutningskompetanse. Lovforslaget styrker samtidig rettssikkerheten, gjennom at nødrettspraksis for ECT (elektrokonvulsiv terapi) opphører, og heretter kan hjemles i Psykisk helsevernloven.

Det kom som en overraskelse at et flertall i Helse- og omsorgskomitéen i sin innstilling stilte krav om forhåndserklæring for å kunne gi ECT til personer som har mistet sin beslutningskompetanse. Legeforeningen engasjerte seg i ukene frem til Stortingsbehandlingen for å stoppe forslaget; og lyktes.

I prosessen ble det klart at det eksisterer en rekke myter om, og en ubegrunnet frykt for, ECT. Dette er uheldig, også fordi lovendringene åpner for en mulighet til å reservere seg mot slik behandling.

Livreddende behandling

Kravet om forhåndserklæring ville avskåret en sårbar pasientgruppe, de med psykotisk depresjon, fra livreddende behandling. Idet de kommer i kontakt med helsetjenesten, kan de ha vrangforestillinger om at de er onde, eller ikke fortjener helsehjelp. De står i fare for å dø, enten som følge av selvmord, eller av underernæring. Disse menneskene har mistet sin beslutningskompetanse, og de har ikke hatt mulighet til å signere en forhåndserklæring.

Spesielt eldre med psykotisk depresjon har rask og god effekt av ECT. Studier viser en tilfriskningsrate på opp mot 60 prosent (Diermen et al 2018), i kontrast til legemidler, som vil hjelpe kun 20-35 prosent (Kok et al 2012; Simpson et al 1999). Eldre har også langt flere bivirkninger av legemidler enn av ECT. Samtaleterapi har ikke effekt på en slik alvorlig tilstand.

Hadde flertallets forslag blitt stående, ville man som lege måtte stå og se på et menneske forkomme, når livreddende ECT kunne vært gitt. Enkelte har tatt til orde for at nødrettspraksisen ville fortsette, altså at legene ville velge å handle lovstridig for å redde liv (Aakhus i kronikk i Dagens Medisin 28.03.25).

Mange myter

ECT omtales ofte som «elektrosjokk» eller «sjokk-behandling», noe som er feil. Det skaper et bilde av behandlingen som noe dramatisk eller svært inngripende. Pasienten er i narkose, har muskelavslappende midler i kroppen, og merker ingenting underveis. Det hele varer noen sekunder, og man våkner opp igjen få minutter etter at behandlingen er gitt. Effekten kan inntre allerede etter få behandlinger. Det vanlige er å evaluere effekten etter en fullgått behandlingsserie, som er 6 behandlinger over 2-3 uker.

Effekten av ECT er uomstridt. Den er raskt innsettende, og bedre enn legemidler i mange tilfeller (UK ECT Review group, 2003; Pagnin et al, 2004). Årsaken til at de nasjonale faglige retningslinjene viser til en «svak» evidens for behandlingen, er at man ikke vet nok om dens negative virkninger på hukommelse. Imidlertid må dette veies opp mot at behandlingen utføres for å forhindre lidelse og død.

Realiteten er at de aller fleste tåler ECT svært godt. Noen får milde kognitive bivirkninger, som for de fleste klinger av i løpet av få uker (Semkovska & McLoughlin, 2010). Noen få får varige hukommelsesvansker, som selvsagt er uønsket. Samtidig er det urealistisk å skulle forholde seg til en nullvisjon for bivirkninger. Det er heller ikke mulig for legemidler. Det må heller ikke glemmes at det å være psykotisk eller alvorlig deprimert over tid, også svekker kognisjonen (Hammar et al 2022). Mye tyder for eksempel på at depresjon øker risiko for demens (Brown, Sneed, Rutherford, Devanand, & Roose, 2014).

Tvang eller rett til helse?

Det å behandle mennesker uten deres samtykke, er ikke noe leger tar lett på. Å unnlate å gi helsehjelp er også å krenke en rettighet, nemlig individets rett til høyest mulige helsestandard både fysisk og psykisk, jf. ØSK artikkel 12. Dette faktum forsvinner i den offentlige debatten, som ofte handler om retten til autonomi.

Det er alvorlig når menneskers rett til helse trues av myter og ubegrunnet frykt. Det er også autonomi å kjenne til fakta rundt en behandlingsmetode, slik at man kan velge å ikke reservere seg.

Det er fremdeles alvorlige hull i lovverket. For eksempel vil det stadig ikke være mulig å gi ECT til ikke-beslutningskompetente personer før tilstanden er så alvorlig at det står om livet. Vi skulle gjerne sett at man kunne fatte vedtak om å utføre ECT når en psykotisk deprimert pasient står i fare for å lide alvorlig helseskade. Når lovendringen skal evalueres etter to år, håper vi dette vil vurderes på nytt.

Myter må ikke få danne grunnlag for viktige politiske beslutninger. Vi håper med dette å bidra til økt kunnskap i befolkningen om ECT.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Med dette lovforslaget vil uønsket ECT på nødrett fortsette

Prisverdig synliggjøring av helsetjenestens etiske bunnlinje