Med dette lovforslaget vil uønsket ECT på nødrett fortsette

Stortingets Helse- og Sosialkomite har oversendt et forslag om å lovregulere elektrokonvulsiv behandling (ECT).

Komiteen behandlet tidligere i år Helse- og omsorgsdepartementets nye lovforslag om regulering av tvang i psykisk helsevern, og et revidert lovforslag skal Stortingsbehandles den 31. mars.

Flertallets innstilling til ny §4-4b i Psykisk helsevernloven lyder:

«Elektrokonvulsiv behandling ECT kan bare brukes dersom pasienten samtykker til det. Hvis pasienten mangler beslutningskompetanse, kan ECT bare brukes dersom pasienten har uttrykt ønske om slik behandling i en forhåndserklæring gitt på fritt og informert grunnlag.»

Lovforslaget avviker sterkt fra HODs forslag. Et mindretall har formulert et forslag som likt det opprinnelige forslaget, der behandling uten samtykke er en mulighet hvis pasienten ikke motsetter seg det, og det er overhengende fare for liv.

Catch 22

Etter min mening gir flertallets forslag ingen løsning på det som opprinnelig skulle løses: Å unngå nødrettspraksis, og å gi pasienter som behandles med ECT uten samtykke et bedre rettsvern.

Lovforslaget skaper potensielt en Catch 22-situasjon for helsepersonell som behandler alvorlig deprimerte pasienter, som er så syke at de ikke kan gi samtykke til behandling med ECT, dersom det anses som en livreddende behandling. På den ene siden sier innstillingen at nødrett ikke skal forekomme (som er dagens juridiske løsning for å redde liv med ECT). På den andre siden sier lovforslaget at pasienter som ikke er beslutningsdyktige (pga sin alvorlige sykdom) må ha gitt en forhåndserklæring om at de vil ha ECT i en slik situasjon! Så i verste fall har klinikeren en pasient som risikerer å dø pga alvorlig depresjon, som kan bli reddet av ECT, men som likevel må dø fordi det ikke foreligger en forhåndserklæring. Da er veien kort for klinikeren til å påberope seg en nødrettssituasjon!

Når skal samtykke gis?

Et annet problem oppstår også: Når tenker flertallet med sitt forslag at et informert samtykke skal gis? Når tenker flertallet at det er relevant å spørre en person om vedkommende vil motta ECT dersom hen skulle på et eller annet fremtidig tidspunkt mangle evne til samtykke på grunn av en alvorlig depresjon?

I beste fall kan det tenkes at loven vil kunne anvendes dersom en pasient tidligere har samtykket til og fått ECT. Når denne pasienten deretter er ute av sin depresjon, kan man gjennomføre en samtale om hva personen tenker om ECT ved en eventuell ny depresjonsepisode, basert på pasientens positive og negative erfaringer. For pasienter som aldri har fått ECT tidligere derimot, vil loven knapt kunne anvendes.

Hvis dette lovforslaget blir stående, kan det bli en sovende paragraf, som ikke endrer noen ting, og dermed vil nødrettspraksis fortsette, mot pasienters, behandleres, helseadministratorers og politikeres ønske og, kanskje, mot lovverket.

Jeg anmoder Stortinget å stemme ned lovforslaget. Mindretallets forslag har sine svake sider, men er langt å foretrekke framfor flertallets.

Ingen oppgitte interessekonflikter