Vil dere ha slutt på utbrente leger? Gjør noe med lønnssystemet

Februar 2023 forlot jeg det offentlige helsevesen og Ullevål universitetssykehus etter 20 år. Det hadde stort sett vært oppturer, med daglige menneskemøter og muligheten til å virkelig bety noe for andre. Jeg har hatt æren av å forløse over 2000 barn og stått i situasjoner hvor jeg med stolthet kunne si at dette gikk bra nettopp fordi vi har det robuste helsevesenet vi har.

Så kom nedturen. Jeg hadde som tillitsvalgt og mellomleder forsøkt å bidra til forandring og forsøkte å se den enkeltes arbeidssituasjon, uten særlig resultater. Personlig fikk jeg råd fra HR om å starte med blodtrykksmedisiner når jeg bikka 140/90. Jeg ble utbrent og sa opp min faste overlegestilling. Det medførte litt støy; jeg stilte i VG, Dagsnytt 18 og Vårt Land og den påfølgende sommeren kom det dessverre mer. En kollega som tok livet sitt og #legermåleve-kampanjen. Arbeidsforholdene for yngre leger fikk et nødvending fokus og jeg var (kanskje) som sykemeldt, de eldre legenes alibi.

Tomt prat

Noen av oss møtte daværende helseminister Kjerkol, sykehustopper, forskere og tillitsvalgte i Debatten på NRK. Jeg husker hvilken følelse jeg hadde på vei hjem fra studio. Nok en gang er det bare tomt prat. Alle peker på alle, men ingen ser vennlig på LIS og en «utbrent overlege» og sier: «Vi ser alvoret og skal virkelig sørge for at det blir levelig og bærekraftig å være lege i det offentlige. Arbeidslivet ut.»

Jeg sto frem og sa at jeg ikke orket dette mer, men lengselen ble for stor. Så etter endt sykemelding tok jeg en uke her og en uke der på mindre avdelinger. Jeg dro til Mo i Rana med en av fem overlegehjemler dekket, jeg dro til Elverum hvor overleger kom og gikk, og Arendal som manglet tre av ni. Jeg var vikar og elsket det, men bekymringen for det offentlige helsevesenet økte selvsagt. Hvor er legene og hvordan har de det?

Ta tak i lønnssystemet

Til slutt bestemte jeg meg, jeg vil fortsette å bidra og heldig som jeg var fikk jeg fast stilling på Bærum sykehus. Med min forhistorie som utbrent lege, tenkte jeg at det var en mulighet å jobbe redusert. 80 prosent kanskje? Det har jeg dessverre ikke råd til. En nedgang på 20 prosent i stilling gir en reell lønnsnedgang på 35 prosent.

Hvorfor har ikke Legeforeningen for lengst gjort det de burde; å ta tak lønnssystemet til legene slik at vi kan styre livene våre? Hele UTA (utvidet arbeidstid)-systemet må bort og grunnlønnen må økes. Slik kan de som ønsker og trenger det, leve mer fleksible liv. Hente i barnehagen til normal tid og komme seg etter en vakthelg. UTA skaper også en skjevhet mellom spesialitetene. Som hos oss på Bærum sykehus (og i resten av Norge) har vi gynekologer vesentlig mindre UTA enn de andre kirurgiske fagene (kvinnehelsestatus vet dere). Dette er en annen lang debatt vi bør ta i neste runde.

Jeg blir på Bærum og, slik det ser ut, i en 100 prosent-stilling, men det har ikke hjulpet blodtrykket mitt i noen særlig grad. Det falt (ikke overaskende) som sykemeldt, men nå har jeg time hos fastlegen om tre uker. Det blir nok antihypertensiva denne gangen.

Ingen oppgitte interessekonflikter