Kompetanse koster. Mangel på kompetanse koster mer
I en fremtidsrettet helsetjeneste må fokuset endres fra økonomi til rekruttering, fag og kvalitet. Det vil gi økonomisk kontroll, og ansatte som ønsker å bli værende.
"Både sykepleiere og leger er i ferd med å lure både kommuner og sykehus" påstod professor Terje P. Hagen under en KS-konferanse i vår. Han viste til at leger og sykepleiere slutter i jobben, til fordel for jobb i bemanningsbyråer som gir sykehus og kommuner færre arbeidstimer til en høyere pris. Hagen omtalte dette som årets viktigste diskusjon og tok til orde for sentral regulering av vikarinnleie. Flere ledere og politikere har uttalt det samme, og nylig vedtok Stortinget å utrede et forbud mot innleie i helsetjenesten.
Sykehusenes overordnede mål er å ha nok personell til å ivareta de lovpålagte oppgavene: pasientbehandling, forskning, utdanning av helsepersonell og opplæring. Dagens handlinger avgjør om det er mulig i fremtiden. Handlinger som ikke gjøres med utgangspunkt i selve problemet fører sjelden til at mål oppnås, selv om det skaper en illusjon av kontroll. Innleiesaken er ikke noe unntak. I den grad noen lurer noen her, er det systemet som lurer seg selv.
Stor oppgavemengde og høyt arbeidspress
Kommuner og sykehus blir i hvertfall ikke lurt av leger og sykepleiere som velger å slutte. For situasjonen i sykehusene nå er alvorlig. I Legeforeningens medlemsundersøkelse fra i fjor svarer 46 prosent av sykehuslegene at de er usikre på om de vil stå i samme jobb om to år. Mest negativt fremtidssyn har leger i aldersgruppen 30-39 år; hvor mange er i ferd med å fullføre, eller nettopp har fullført, spesialistutdanningen. Svært urovekkende er det også at legeledere har et pessimistisk fremtidssyn.
Som sykehusleger opplever vi at arbeidsbelastningen er blitt for høy: oppgavene går ikke opp med tiden, autonomien utfordres, spesialistutdanning nedprioriteres og det er ikke tid til faglig utvikling og det faglige fellesskapet som er nødvendig for å stå tryggere i faglige vurderinger, og som gjør det trygt å lære. Realiteten er at rammene for arbeidsdagen står i skarp kontrast til det vi trenger for å ivareta våre kjerneoppgaver, og da blir belastningen enda større. Det går utover både motivasjon og arbeidsglede.
Bekymringsfull utvikling
Konsekvensen av de forringede rammene er økende rekrutteringsvansker, som ikke lenger bare er et distriktsfenomen. Selv i de største byene er det mangel på søkere til LIS-stillinger i populære spesialiteter. Erfarne leger slutter. Flere ferske kollegaer velger å ikke starte i spesialistutdanning i eller utenfor sykehus. I ubesatte stillinger ansettes i stedet studenter med lisens og LIS1-ventere. Det er en utvikling som burde bekymre mange.
Når erfarne leger slutter er ikke det bare et stort kompetansetap. Kostnadene ved turnover av helsepersonell estimeres til omtrent en og en halv ganger årslønn. For leger, som har kompleks opplæring, er kostnaden trolig høyere.
Langt mer enn ventelistene vil bli et problem om ikke situasjonen i sykehusene snus.
Sykehus driftes ikke på oppdatert kunnskap
At mangel på kompetanse i den offentlige helsetjenesten er en viktig debatt, er udiskutabelt. Men da er det viktig å starte debatten i riktig ende, og se på årsakene til at kompetansen forsvinner.
Problemet i helsetjenesten i dag er misforståelsen om at alt som betyr noe, må måles. Det har drevet frem en lederkultur som er ødeleggende for sykehusene, og tar fokuset bort fra det som burde stå helt sentralt: fagutvikling, kvalitet og rekruttering. I stedet er fokuset på innsparinger og økonomi. Det er ødeleggende for arbeidsmiljøet, legers arbeidstilfredshet, motivasjon og autonomi. Vi bruker mer tid og ressurser på å diskutere om ansatte skal få ammefri, om det skal betales for arbeidet overtid, eller om man kan få permisjon for å være med på første skoledag, enn det koster å innvilge dette. I tillegg kommer slitasjen på ansatte av å oppleve å måtte ta slike kamper.
I en helsetjeneste som skal være tuftet på kunnskapsbasert praksis er det påfallende hvordan driften likevel ikke klarer å tilpasse seg oppdatert kunnskap. Vi vet at en suksessfaktor for å opprettholde motivasjon og tilfredshet er å la leger og helsepersonell få tid og anledning til å bidra aktivt til både faglig og organisatorisk utvikling. Ledere må samtidig ha handlingsrom og nødvendig støtte for å kunne møte ansattes grunnleggende behov. Resultatet er både bedre faglig kvalitet og bedre økonomisk kontroll. Likevel fortsetter vi med toppstyrte prosesser og beslutninger tatt langt unna der pasientbehandlingen skjer.
Så lenge fokuset er på økonomi vil det ikke bli kontroll på rekruttering, fag og kvalitet. I en fremtidsrettet helsetjeneste må fokuset endres til rekruttering, fag og kvalitet, vel vitende om at det også vil gi økonomisk kontroll på sikt. En slik endring fortjener både pasientene og de ansatte.
Vi trenger mer utålmodighet
Sykehusene skal ivareta sitt samfunnsoppdrag, også i fremtiden. Men det forutsetter investering i kompetanse som sikrer stabile fagmiljøer over tid, og at leger og annet helsepersonell vil jobbe i sykehusene. Da må ledere på alle nivåer gis nødvendige verktøy og rammer for å gjøre sykehusene til attraktive arbeidsplasser, hvor legelivet gir rom for å både være lege og å ta vare på livet utenfor jobb, slik også Geneveerklæringen minner oss om. Som ansatte må vi oppleve at vi blir sett, ivaretatt, opplever tilhørighet og at den faglige kompetansen verdsettes. Å ta tak i dette er det viktigste for å snu utviklingen. Da vil også behovet for innleie av vikarer bli redusert.
Både politikere og arbeidsgiverlinja bør ha en helt annen grad av utålmodighet for å bryte den negative spiralen spesialisthelsetjenesten er inne i. Ja, det vil koste. Men mangel på kompetanse i sykehusene vil koste mer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
