Tannhelsepasienter i narkose: Er det hjelp å få - men med lua i hånda?
Den offentlige tannhelsetjenesten får i dag hjelp fra sykehus til å behandle pasienter i narkose, men hvor lenge kan den regne med å få slik hjelp?
Den offentlige tannhelsetjenesten i Norge kjøper i dag tids- og personressurser av helseforetakene (spesialisthelsetjenesten/sykehusene) for hjelp til å behandle en del av de pasientene som har rettigheter etter Lov om tannhelsetjenester. Det gjelder rettighetspasienter som av en eller annen grunn trenger å få gjennomført behandling i narkose, og som har medisinske tilleggsdiagnoser (alvorlig overvektige personer, små barn, personer med syndromer, pasienter med forventet vanskelig luftveishåndtering, personer med sjeldne medisinske tilstander som kan tenkes å påvirke forløpet av narkose) som gjør at de ikke kan legges i narkose utenfor sykehus. Helseforetakene har så langt hjulpet med gjennomføringen av selve narkosen, mens den offentlige tannhelsetjenesten skaffer behandlerteam som komme inn i sykehusene og behandler sine pasienter mens de sover. Fremskaffing av anestesipersonell og operasjonsrom på sykehusene selges som en service (les vennetjeneste) til den offentlige tannhelsetjenesten, i den grad sykehusenes lovpålagte oppgaver tillater det.
Andre oppgaver venter sykehusene
For at vi sammen skal få til et holdbart narkosetilbud må vi i langt større grad enn hittil prioritere hvor pasientene henvises, og hvem som gjør hva.
Skal vi tro på leder for Helsepersonellkommisjonen Gunnar Bovim, vil spesialisthelsetjenesten i årene som kommer møte utfordringer i form av flere pasienter, i et arbeidsmarked med færre helsearbeidere, og med et økende behandlingspanorama. Dette kommer frem av Helsepersonellkommisjonens rapport (NOU 2023:4 - Tid for handling). Konkret snakker vi om en nær dobling av antall innbyggere i Norge over 67 år frem mot år 2040, i et arbeidsmarked med fallende antall yrkesaktive (SSB statistikkbank tabellene 10211 og 13599), og med økende konkurranse om rekruttering til mange andre yrkesområder i samfunnet enn helsetjenester. Forsiktige framskrivninger av etterspurte årsverk i spesialisthelsetjenesten frem mot år 2040 viser et behov for 50 tusen flere årsverk, gitt dagens måte å drive tjenesten på (NOU 2023:4, Figur 1.3). Dette står i sterk kontrast til at antall helsearbeidere må antas å gå betydelig ned i den samme tidsperioden. Systematisk vurdering rundt prioritering av oppgaver og vurdering av ressursbruk opp mot helsegevinster blir derfor viktige spørsmål som spesialisthelsetjenesten må gi svar på (NOU 2023:4 kap 14.4). Utfordringen er allerede påtrengende; i en kronikk i DM 20.6.2024 påpekte leder i Overlegeforeningen, Ståle Clementsen, at sykehusene allerede har flere oppgaver enn ressursene i dag tillater, og at ventetider på behandling øker. Antallet pasientkontakter i akuttmottak i aldersgruppen 67-79 år, økte med henholdsvis 57 og 77 % ved Haukeland sykehus og St. Olavs hospital i perioden 2012 – 2021 (Tidsskriftet, nr 8, 2024, s. 612). Nylig vedtok Lovisenberg sykehus at de såkalte sykehustannlegene omplasseres for å gi plass til sykehusets kjernefunksjoner.
Det kreves betydelig grad av uoppmerksomhet fra tannhelsetjenestens ledere for ikke å erkjenne hva denne virkeligheten kan komme til å bety for den tjenesten de er satt til å forvalte.
Naivt å tro at man kan fortsette som før
De bør for eksempel ta inn over seg at dette ikke-lovpålagte tilbudet («vennetjenesten») fra spesialisthelsetjenesten til den offentlige tannhelsetjenesten kan komme til å måtte reduseres – for ikke å si avvikles - fordi spesialisthelsetjenesten i årene som kommer vil få mere enn nok med å møte sine stadig mere omfattende lovpålagte oppgaver, med reduserte personalressurser. De odontologiske lærestedene utfører riktignok behandling i narkose, men de har grunnutdanning av tannleger og forskning som hovedformål, og er ikke innrettet for å ta hånd om det antall pasienter vi snakker om her.
Det finnes andre løsninger
Hvordan tenker fylkeskommunale politikere og lederne i den offentlige tannhelsetjenesten seg at denne gruppen pasienter, som de har et lovpålagt ansvar for å gi nødvendig helsehjelp, skal få sine behov for behandling i narkose dekket i fremtiden? Det finnes fornuftige svar på hvordan dette kan gjøres.
De regionale odontologiske kompetansesentrene har, om enn i varierende grad, bygget opp et eget tilbud med tilrettelegging i form av narkose ved tannbehandling. Disse kompetansesentrene (som alle eies av fylkeskommuner), burde være en naturlig samarbeidspartner for den offentlige tannhelsetjenesten til å ta hånd om pasienter med et slikt behandlingsbehov. Ved tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst har vi gjennom 8 år med slik drift skaffet oss omfattende erfaring i å vurdere med tanke på og behandle pasienter i narkose, med 10 til 15 pasienter per uke, og med kapasitet til det dobbelte. For at vi sammen skal få til et holdbart narkosetilbud må vi i langt større grad enn hittil prioritere hvor pasientene henvises, og hvem som gjør hva. Det er grunn til å tro at en del av de pasientene som i dag henvises fra den offentlige tannhelsetjenesten til sykehus, kunne vært behandlet på kompetansesentrene og dermed avlastet spesialisthelsetjenesten i betydelig grad.
Ingen oppgitte interessekonflikter
