Hvorfor må norske tannlegestudenter finansiere egen klinisk undervisning?

Finansieringen av tannlegeutdanning blir stadig vanskeligere. I Norge er lærestedenes økonomi avhengig av at tannlegestudentene selv må tjene inn penger i sin kliniske trening på studentklinikkene og på den måten finansiere sin egen utdanning. Med andre ord, de må selv jobbe inn lønn til sine lærere. 

For å bli tannlege kreves det mye klinisk trening. Det er avgjørende å ha tilgang på pasienter slik at studentene får nok klinisk trening til å kunne rotfylle en tann. Den kliniske treningen på pasienter må nøye veiledes. Våre pasienter bidrar til det viktige samfunnsoppdraget vårt – nemlig å utdanne tannleger. Som pasient hos oss må man også belage seg på at behandlingstiden er lenger enn på en vanlig tannklinikk og det forventes et lavere prisnivå. 

Forskjell på utdanningene

I dag er vi trygge på at tannlegeutdanningen i Norge og Norden har høy kvalitet, men vi er svært bekymret for at denne situasjonen på sikt får konsekvenser for kvaliteten.

Helse- og omsorgsdepartementet finansierer klinisk trening for de fleste andre helseprofesjoner, hvorfor er dette annerledes for odontologi?

Det bør være relevant å sammenlikne tannlege- og lege utdanningene. De burde ha samme system for praksis. Slik er det ikke i dag. Legestudentene har sin praksis i sykehusene uten kostnad for universitetene. Dette i motsetning til tannlegenes praksis der universitetene har utgifter til all drift; lønn til kliniske veiledere, innkjøp og vedlikehold av utstyr, sterilisering av utstyr, arealkostnader, vask av klinikkarealer og klinikktøy, drift av pasientjournalsystem og vaksinasjoner av ansatte. Selv når våre studenter er i praksis i Den offentlige tannhelsetjenesten må vi betale for dette. For legestudentene dekker helseforetakene disse kostnadene.

Hvor gikk det galt?

Samtidig med at det blir trangere økonomisk for utdanningsinstitusjonene øker statens bevilgninger til de Regionale odontologiske kompetansesentrene (ROK). Utdanninger er avhengige av vitenskapelig personale for å gi den beste kvalitet på utdanning. Det er derfor ekstra bekymringsfullt at antall statlig finansierte stillinger innen forskning på ROKene har økt kraftig mens universitetene har måttet redusere vesentlig. I tillegg gis kompetansesentrene økonomiske rammer til å gi høyere lønn enn det vi har mulighet for på utdanningsstedene.

Hvor gikk dette galt? Hvorfor drives utdanningene på sparebluss og er avhengige av at tannlegestudentene tjener inn penger for å finansiere sin egen utdanning? 

Det bør være mulig å komme fram til en finansieringsform som gjør at lærestedene får en økonomi som sikrer kvalitet i utdanningene, der tannlegestudentene ikke må konkurrere med rimeligere behandlingstilbud for å få nok klinisk trening til å bli gode tannleger. For å utdanne gode tannleger til hele landet trenger lærestedene pasienter som gir dem riktig trening. Dette handler om best mulig helsetilbud til alle, og i et land som Norge bør vi kunne gjøre dette bedre.

Ingen oppgitte interessekonflikter