Myndighetenes endringer i spesialistforskriften er feil medisin

Helse- og omsorgsdepartementet sendte nylig en rekke foreslåtte endringer i spesialistforskriften på høring. Et av de mest kontroversielle forslagene er muligheten til å fravike rekkefølgekravet i legers LIS1-tjeneste (tidligere kalt turnustjeneste), samtidig som det åpnes for at helseforetak og kommuner kan opprette egne LIS1-stillinger lokalt etter behov. Dette begrunnes blant annet med at økt antall LIS1-stillinger vil kunne redusere dyr vikarbruk der man sliter med rekruttering av leger. Vi mener forslaget vil kunne bidra til å svekke både pasientsikkerheten og kvaliteten i legers spesialistutdanning.

Rekkefølgekravet sikrer nødvendig kompetanse

Kjernen i debatten er spørsmålet om hvordan vi best utdanner leger til å håndtere de stadig mer komplekse utfordringene de vil møte i helsetjenesten. LIS1 er den første delen av spesialiseringsløpet for nyutdannede leger og består av ett års tjeneste på sykehus, deretter seks måneder i kommunehelsetjenesten. Dette rekkefølgekravet gir nyutdannede leger nødvendig faglig ballast og praktisk erfaring i et større kollegialt fellesskap på sykehus, før de skal jobbe mer selvstendig på legevakt og fastlegekontor. Endringsforslaget, som åpner for at kommunetjenesten kan gjennomføres før sykehusåret, vil medføre at mange i LIS1 ikke har oppfylt læringsmålene i sykehus før de skal håndtere akutt syke pasienter alene på legevakt. I beste fall medfører endringsforslaget et økt behov for veiledning i kommunehelsetjenesten. I verste fall kan det gå på bekostning av pasientsikkerheten.

Konsekvenser for rekruttering

Norsk helsetjeneste sliter med mangel på legespesialister. Samtidig ser man at mange nyutdannede leger forsinkes i spesialiseringsløpet sitt fordi de må vente på LIS1-stilling etter endt utdannelse. Det er et klart behov for flere LIS1-stillinger for å dekke fremtidens spesialistbehov og sikre rekruttering til helsetjenesten i hele landet. Men forslaget om å opprettede LIS1-stillinger lokalt, uten nasjonale føringer, vil ikke bøte på den nåværende spesialistmangelen. Tvert imot vil det kunne medføre en risiko for at nyutdannede leger får oppgaver som egentlig skulle tilfalt mer erfarne leger, og som LIS1 ikke er kvalifisert til. LIS1-stillinger er utdanningsstillinger, og nye stillinger må opprettes der man reelt sett har kapasitet til god veiledning og supervisjon, og ikke for å dekke over en mangel på mer erfarne leger.

Kvalitet fremfor kvantitet

En økning i antall LIS1-stillinger kan ikke skje på bekostning av kvaliteten i spesialistutdanningen. Å fravike rekkefølgekravet kan på kort sikt virke som en enkel løsning på et komplekst problem, men potensialet for alvorlige og uheldige langtidskonsekvenser er stort. Det er nasjonale myndigheters ansvar å sikre en bærekraftig spesialistutdanning som ivaretar både pasientsikkerhet og faglig kvalitet. Rekkefølgekravet må derfor bevares som en grunnleggende struktur i LIS1-utdanningen, til både legenes og pasientenes beste.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Fire år med handlingsplan – har fastlegene fått færre administrative oppgaver?