Menneskelivet som et overskudd av muligheter

Et samfunn er sykt hvis det slutter å stille spørsmål ved seg selv, sier psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis. Dette har en tydelig overføringsverdi til den store samtalen om hvordan vi skal forstå, eller mer presist, hva slags perspektiver som er mer hensiktsmessige å anlegge i møte med menneskelivet og de ulike påkjenninger som vi møter gjennom et livsforløp: erkjenner vi virkelig alternativer til våre egne paradigmer, eller forfekter vi alternativløsheten til våre egne posisjoner og faglige vedtatte sannheter?

I møte med menneskelivets mange påkjenninger og smerter, har både fagmiljøer og storsamfunnet lenge debattert spørsmålet om hvorvidt det er snakk om en psykisk sykdom, altså en underliggende psykopatologi med biologiske markører, eller om psykisk lidelse best kan forstås og forklares som responser på individets kontekst og livsbetingelser (jf. Den pågående debatten om ADHD og medikaliseringen av barn og de unges liv). Debatten om biomedinske eller non-patologiserende perspektiver og tjenester, illustrerer en tendens, eller en fare når vi inntar skyttergravsposisjoner: vi kan utvikle en ukritisk holdning til de perspektiver og metoder vi føler oss særlig forpliktet til å forsvare. Når vi fremsetter og forsvarer egne faglige tilnærminger, er det alltid en risiko for at vi ender opp med å henfalle til den samme epistemiske dogmatismen som vi ellers forsøker å motarbeide i de andre.

Troen på fremskrittet og visshetsredskaper

Noe som kjennetegner den vestlige moderniteten, er troen på fremskrittet. Gjennom fornuftens makt, avdekkes tilværelsens sannheter og bunnpunkter. Utviklingsmodellen for denne framskrittstroen er lineær og deterministisk. Altså, vi beveger oss stadig framover mot nye sikkerheter gjennom å eliminere usikkerheter og uforutsigbarheter. I både natur- og humanvitenskapelige tradisjoner er det fare for at det vokser frem forførende tanker om at menneskelivets kompleksiteter vil kunne bringes på enkle former, om ikke i dag så en gang i framtiden. Denne overdrevne tilliten til egne tradisjoner og visshetsredskaper, impliserer en slags regressiv fantasi, eller angst, for det radikalt uforutsigbare som hefter ved menneskelivet. Når vi i vår ungdommelige iver fremsetter spesifikke tilnærminger til hva slags hjelp som hjelper, kan vi fort innta en posisjon der vi forfaller til epistemisk totalisering som lukker for alternative innfallsvinkler og betraktningsmåter, som kan være vel så legitime som våre egne.

Kjernen i denne diskusjonen, etter mitt syn, er å opprettholde en vedvarende kritisk praksis som verner om en pluralitet av perspektiver. Samtidig er det av vesentlig verdi å innse at tross kontekstuelle faktorer som påvirker mennesker, eller hypotesen om underliggende psykopatologi, finnes det indre kamre i menneskers liv som ligger utenfor rekkevidden til våre metoder og praksiser. Mennesker kan, men bør ikke, reduseres til reduksjonistiske kategorier eller enkle forklaringsmodeller i våre forsøk på yte hjelp, profesjonelt eller ei. For idet vi forsøker å forstå, eller forklare, et annet menneske, har vi allerede satt i spill en dynamikk og en bevegelse som innebærer en reduksjon, og et tap, av livets ubegripelige kompleksitet og rikdom.

Helseplattformen-undersøkelse: Halvparten av legene vurderer å slutte

Negativ kapabilitet

Impliserer det ovenforstående at vi skal famle i mørket, eller å gi avkall på å hjelpe mennesker som befinner seg i livskriser? Jeg tror ikke det. Erkjennelsen av menneskelivets uendelige rikdom, som et mysterium, på godt og vondt, avkrever en epistemisk beskjedenhet og livsstyrke. Sagt med andre ord, vi trenger å fostre holdninger om at selv de mest sofistikerte metodene, og den mest oppdaterte hjelpen, har sine begrensninger og svakheter. Her kan idealet om negativ kapabilitet være nyttig.

Negativ kapabilitet handler om vår evne til å tåle og romme ontologisk og epistemisk usikkerhet og uforutsigbarhet uten å strekke oss etter våre visshetsredskaper, som tilsynelatende garderer oss mot uvisshet, en slags falsk trygghet. Denne negative kapabiliteten impliserer en aktiv motstand mot den høyst menneskelige fristelsen som følger med å forsøke å redusere livet til en haug begripelige og kontrollerbare forhold og kategorier.

Dødsønsker og menneskelivet som radikalt ubestemt

Et tydelig eksempel på at vårt aktørskap unndrar seg, til enhver tid, epistemologisk-vitenskapelig og strukturell-systemisk totalisering, er menneskets enestående, dog uhyggelige, evne til å gi seg selv en dødsdom: Den høye forekomsten av falske positive (de vi mener vil ta sitt eget liv, men som ikke gjør det) og falske negative (de vi påstår ikke vil ta sitt eget liv, men som likevel velger dette fatale valget) i suicidologi og forebyggende arbeid knyttet til risikovurderinger, representerer denne radikale usikkerheten og uforutsigbarheten som hefter ved menneskelivet. Poenget er at når vi har med menneskelige handlinger å gjøre, er det ikke mulig å forutse konsekvensene av menneskelig spontanitet. Dette er en viktig påminnelse om at vi, tross kunnskapsmessige framskritt og nyvinninger, bør forholde oss til en fundamental usikkerhet som følger med å være selvfortolkende og handlende vesener, hvis liv er radikalt ubestemt. Dette er ikke utelukkende et vitenskapsteoretisk spørsmål, men også en vesentlig moralsk og etisk utfordring.

I Brødrene Karamasov stiller Fjodor Dostojevskij spørsmålet om mennesket virkelig tåler friheten, eller om vi heller søker autoriteter og magiske løsninger som kan frigjøre oss fra frihetens tynge og ubehag. Vår evne til å tolerere og romme livets usikkerheter, denne evnen til å hvile i det ufullstendige, er påtrengende nødvendig for å bevare en epistemisk pluralisme, og generelt for å verne om menneskets verdighet og livet som et overskudd av muligheter. På denne måten kan vi kanskje unngå farene som ligger i overdreven visshet og dogmatisme, og i stedet fostre en etisk og intellektuell praksis som er årvåken, og sensitiv overfor menneskets ubegripelige kompleksitet og ufullendthet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

La arbeidsgiver få ansvaret for å få de syke tilbake i jobb