La arbeidsgiver få ansvaret for å få de syke tilbake i jobb

Jeg har sykemeldt 15-20000 arbeidstakere. Ut fra dagens aktuelle debatt burde en slik lege miste lisensen, bli anmeldt av NAV og ringeaktet av arbeidsgiverne. Det forunderlige er at samme legen har friskmeldt like mange. I en rettssak mot legen bør det gi strafferabatt og anerkjennelse for godt arbeid.

Jeg har fulgt én regel: Gitt sykemelding til alle som «på grunn av sykdom ikke har kunne utføre sitt arbeid» - og i tidens fylde friskmeldt de samme. Naturens legende kraft og litt legehjelp ([i] - [ii]) nytter når en benytter nødvendig tid. Noen bedrifter bidrar effektivt med litt tilrettelegging, når de slipper til. NAV har liten innvirkning på dette. Etter dagens rutiner sjekker NAV status ved 8 ukers sykemelding, 6 måneder og ett år, sjelden oftere. I stor grad er dette en formalkontroll, men har en normgivende rolle.

Nei til sykemelding?

Det eneste som effektivt reduserer sykefraværet er å si nei til sykemelding. Gjennom årene har både enkelte trygdesjefer og enkelte leger brukt metoden. Men når trygdesjefen eller legen flyttet – falt sykefraværet tilbake til det «naturlige». Det samme har ulike «prosjektgrupper» erfart ([iii]). Friskmelding til fattigdom eller arbeidstap bør være politisk ugjennomførlig i vår velferdsstat. Mange står klare med pisken, men guleroten smaker ikke! For den sykmeldte blir rehabiliteringstankegangen i de fleste tilfeller parkert når det første sykemeldingsåret er gått, og arbeidsavklaringspengene (AAP) overtar for sykepengene.

Sykemeldingers naturlige forløp

Gjennom svært mange år har statistikken vært ganske lik: 2/3 av de som blir sykemeldt er tilbake i jobb etter 2-3 uker. Nitti prosent av alle sykemeldte er tilbake i arbeid etter tre måneder. Da er de blitt friske nok.

Det er bare syv prosent av en sykemeldingskohort som fortsatt er sykemeldt etter seks måneder. Men disse siste syv prosent forblir langtidssykmeldte og blir uførepensjonerte uansett tiltak. Ytterst få er tilbake i arbeid etter to eller ti år. Noen blir alderspensjonister ([iv]). Men noen arbeidsgivere og noen NAV ansatte gjør prisverdige forsøk på å få til arbeidsaktivitet tross pågående sykdom. Det er denne gruppen som bør få tilpassede aktiviseringstilbud og en økonomisk tilrettelegging som gir dem et levelig liv.

Fattigdomsfella

AAP er en så dårlig ytelse (maks 66 % av arbeidslønnen opp til 6 G) at ingen kan leve – enn si underholde en familie - med dette. Noen håndterer jobbtvangen og forsøker seg i arbeid. Men de økonomiske bekymringer blir dominerende for den som ikke greier hverken å arbeide eller rehabiliteres. Uten at arbeidstakeren føler trygghet for det daglige brød, vil hen klamre seg til sykerollen. Dette snakkes det ikke om. Mislykkes arbeidsforsøket, blir arbeidstakeren null-stilt i forhold til eventuelle nye sykepenger eller rehabiliteringsytelser – og dermed er hen i fattigdomsfella! Diagnosefikseringen forstyrrer. Lønnstilskudd synes å være virksomt for å få langtidssykmeldte inn i et arbeidsforhold ( [v] ). En bred gjennomgang av hva som har hjulpet og hva som ikke har hjulpet på tilbakeføring til arbeidet viser svært sprikende resultater ([vi] , [vii]). Etter 5 år var fortsatt 72 prosent av hele gruppen med seks måneders sykemelding, på en uføreytelse.

Men det er god grunn til å ta inn over seg det som Dagen Medisin fremholdt i november i fjor: «Friskmelding uten etablert arbeidsevne kan bli en fattigdomsfelle». Og bekymringen for inntektssvikt – fattigdom – har godt grunnlag. I en NAV-rapport beskrives det slik ( [viii] ): Blant uføretrygdede har andelen med årlig lavinntekt økt hvert år fra 2010 til 23,9 prosent i 2020. I husstander der hovedforsørger er mottaker av AAP har andelen med lavinntekt økt til 35 prosent i 2020.

Personlig assistent og engasjert arbeidsgiver

Nå kan det synes som både NAV og noen arbeidsgivere går i dialog sammen med den sykemeldte om tilrettelegging av arbeidsplassen. Enkeltstudier av dette viser noen vellykkede tilfeller. Studier av motivering for retur til arbeid viser beskjedne resultater. Og arbeidsgiver inntar en avventende rolle i påvente av NAV-tilskudd.

I det allmenne rehabiliteringsarbeid i kommunene har systemet med personlige assistenter – hjelpere til hverdagens gjøremål – vist seg nyttig. Bedriftene er vant med veiledere og hjelpere i arbeidet med internopplæring og lærlinger. Det er på dette nivå de fleste langtidssykmeldte med helsebegrensninger trenger hjelp og assistanse. Lokale ledere («formenn») har den nødvendige nærhet til rehabiliteringsarbeidet. Men dagens tilskuddsordninger åpner ikke for individuell veiledning på grunnplanet. Det må gjøres tilpasninger.

Slipp arbeidslivet til

Det daglige arbeid mot sykefravær i bedriftene må omfatte inkludering, kollegialitet, solidaritet, verdsetting og trivsel på arbeidsplassen.

- NAV sitter på alle sider av rehabiliteringsbordet som den store kontrolløren. NAV er regelstyrt. Denne eneveldige posisjonen er uheldig. De økonomiske ordninger må gjøres mer tilgjengelig for rehabilitering. Bedrifter, NAV og sykemeldt må samarbeide på tvers av organisatoriske skiller. Arbeidsgiver må få bruke personlige veiledere med det mål å få arbeidstaker i god funksjon igjen.

- Arbeidstaker må gis trygghet for en levelig inntekt som bør betales gjennom arbeidsplassen slik hen er vant med. Oppgjør mellom partene NAV, arbeidsgiver, annen ekstern instans må ordnes uten at arbeidstaker blir sittende som offer.

- Enhver forkjølelse – som ofte er smittsom – tilsier alminnelige personlige hygienetiltak, men de fleste kan gå på jobb. Covidrestriksjonene som samfunnstiltak må vi slutte med som allment tiltak. Smitten i samfunnet bygger opp den allmenne immunitet.

- Sykdommer må behandles når det er mulig og så fort som mulig. Unødvendig venting på utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten må opphøre.

- Straffeforfølgelsen av dem som svindler samfunnet må fortsette. Men den langtidssykemeldte eller AAP-mottaker som greier å tjene noen få kroner bør oppmuntres, ikke anmeldes og fratas den beskjedne ytelse hen har.

Min konklusjon er at den sykemeldte rehabiliteres best i sitt kjente miljø på arbeidsplassen. I noen få tilfeller må arbeidsoppgaver endres og arbeidsgiver byttes.

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Referanser: 

[i] Brekke D. Evaluation of the Project "Rapid Return to Work". A controlled cohort study and three-year follow-up for persons with musculoskeletal and minor mental disorders. University of Oslo IoHaS, editor. Oslo: Universitetsforlaget; 2017. 164 p.

[ii] Brekke D. Kort tverrfaglig oppfølging virker ikke. Tidsskrift for Den norske legeforening 2018 Issue 12 Pages 2 DOI: http://dx.doi.org10.4045/tidsskr.18.0177 http://www.tidsskriftet.no/

[iii] Dahl ES. Lima IAÅ. «Krav om å stå opp om morra`n: virker det? Arbeid og velferd 3- 2016. https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/arbeid-og-velferd/arbeid-og-velferd/krav-om-a-sta-opp-om-morra-n-virker-det

[iv] Brekke D. Langtidssykmeldte blir uføretrygdet – En tiårs kohortstudie. Utposten 52. 6 - 2023

[v] Simson Kristine von. Hva virker for hvem? Kunnskapsoversikt over effekter av aktiveringstiltak på sysselsetting og arbeidstilbud. Norske erfaringer. NAV-rapport 1 -2023 Rapporten er tilgjengelig på

www.nav.no. ISBN: 978-82-551-2531-0

[vi] https://www.legeforeningen.no/contentassets/fc044baefc294a6d8feb7e4b20f7d820/raskere-tilbake-ved-dag-brekke-ntmf-2019.pdf

[vii] NAV-rapport 2023:1. Se ref. 4.

[viii] Jorunn Furuberg, Espen Steinung Dahl, Ivar Lima, Ida Bring Løberg, Heidi Nicolaisen,

Elisabeth Munch-Ellingsen og Cathrine Haugen- Lavinntekt og levekår i Norge

Tilstand og utviklingstrekk – 2022. Rapport 5-2022. s.49. ISBN: 978-82-551-2529-7

Rapporten er tilgjengelig på

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/analyser-sosiale-tjenester