Jeg ønsker ikke å være «fastlege-politi»

LEGELIV-KOMMENTAREN: Bente Prytz Mjølstad, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved NTNU og fastlege ved Saksvik legekontor, Malvik

VI HAR KJENT hverandre lenge, og nå er det tid for kontroll: «Vi skulle måle blodtrykk i dag, men det er noe annet jeg trenger å ta opp».

Hun tar sats og sier: «Jeg har et alkoholproblem».

Jeg lar det synke inn, og plutselig faller en brikke på plass.

Se også: En varslet katastrofe

PLIKT TIL Å VURDERE. Mange pasienter har fortalt fastlegen om problemer med rus, i tillit til at helsetjenesten vil tilby hjelp og støtte. Ikke alle vet at legen også har plikt til å vurdere førerretten for bil. For noen har dette blitt en viktig grunn til å tie om problemet.

Omlegging av førerkortforskriften i 2016 ga fastlegene utvidet ansvar for å vurdere helsekravene til førerkort. Tanken var god: Den legen som kjente pasienten best, skulle vurdere om helsen var god nok til å kjøre bil.

«HELHETLIG VURDERING». Den nye og spesifikke alkoholmarkøren PEth skulle gjøre det lettere å vurdere forbruket objektivt. Endelig skulle det blir slutt på diskusjoner om hvor mye pasienten egentlig hadde drukket. Fastlegene fikk fullmakt til å ilegge muntlige kjøreforbud i opptil et halvt år.

I saker der PEth-prøven ligger klart forhøyet over tid, har den vært til god hjelp. Verre er det når prøven ligger i grenseområdet for hva som defineres som helseskadelig (0,3), og pasienten selv opplever at forbruket er innenfor. Da skal legen foreta en helhetlig vurdering og vekte konsekvenser ved tap av førerkortet, opp mot klinikk og blodprøver.

Men hva som skal veie tyngst i dette grenselandskapet, er vanskelig å vurdere.

UKLART – OG ULIKT. Skillet mellom hva som er et ufarlig og helseskadelig forbruk, er ikke sikkert definert. Førerkortveilederen sier at helsekravet ikke er oppfylt ved «avhengighet av alkohol, langvarig høyt inntak av alkohol eller skadelig bruk av alkohol, der alkoholbruken kan føre til forstyrrelse i atferd og gi helsesvekkelse med økt trafikksikkerhetsrisiko».

Dette gir åpenbart rom for fortolkning og klinisk skjønn. Ikke til å forundres av at det også fører til ulik praksis hos fastlegene.

OPPSKRIFT PÅ FIENDSKAP. Statsforvalteren i Trøndelag har nylig ført tilsyn med fastlegene og konkludert med at for mange med høyt alkoholinntak og vanedannende medisiner får kjøre bil. Fastlegene skal få «tilpasset opplæring» ettersom manglende etterlevelse av forskriften må bero på kunnskapsbrist.

Men hva om det er «systemet» det er noe galt med? Er det ikke motstridende at den som skal tilby hjelp, også er den som skal stå for sanksjonene? Det er i seg selv nærmest en oppskrift på fiendskap. Regjeringens nasjonale alkoholstrategi (2021–2025) er også opptatt av fastlegenes kompetanse, men setter ikke spørsmålstegn ved kontrollsystemet.

Kanskje er det ikke bare mer kunnskap fastlegene trenger, men også hjelp til den «sanksjonerende» delen i førerkortsaker. Det er stor forskjell på å videresende helseopplysninger til noen andre for endelig vurdering, enn selv å skulle ha «utøvende makt».

RELASJONEN TIL FASTLEGEN? Tilsynsrapporten beskriver at fastleger strever med å finne balansen mellom behandler- og sakkyndigrollen. Vanskeligst er det når legens avgjørelser får store konsekvenser for pasientens liv: Å miste førerkortet kan bety å miste jobben. For at leger skal utøve rollen på en god måte, trenger de anerkjennelse for at oppgaven er vanskelig og god ekstern støtte.

I en tidligere fastlegepraksis hadde vi avtale med geriatrisk poliklinikk ved lokalsykehuset om at vi kunne henvise personer med kognitiv svikt til vurdering av førerkortet i konfliktfylte saker. Da var det sykehuslegen som «tok førerkortet», ikke fastlegen. Ofte ble den viktige relasjonen med fastlegen da bevart.

Statsforvalteren fikk en betydelig arbeidsavlastning da ordningen med dispensasjonssøknader ble avviklet. Fastlegekrisen tvinger frem av en analyse av hva som nå bør tas ut av den «fulle allmennmedisinske bøtta». Ett tiltak er å overlate vurdering av førerretten ved rus til en statlig instans. Andre tiltak som alkolås på resept bør også vurderes.

LEGE, IKKE POLITI! Det har vist seg at et kontinuerlig lege-/pasientforhold er for verdifullt til å risikeres ved at fastlegen skal opptre mer som politi enn behandler.

Blodprøvesvaret er kommet, både PEth og leverprøver er forhøyet. Vi har allerede snakket om at førerkortet henger i en tynn tråd. Denne gangen gikk det greit, først og fremst fordi pasienten ikke var avhengig av bil.

Og jeg sa, som jeg ofte pleier å si: «Jeg er først og fremst lege og bryr meg om deg og helsa di. Den andre delen av jobben – å vurdere at du skal kjøre bil eller ikke – er jeg pålagt. Jeg skulle virkelig ønske at jeg slapp å være fastlege-politi».

Referanser: Se www.dagensmedisin.no/debatt

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 11-utgaven