Bekymringsmeldinger må ha gode mottaksprosedyrer

Kronikk: Ole Bernt Lenning, mangeårig fastlege og nylig pensjonert kommunelege i Randaberg

MED UTGANGSPUNKT i den omfattende saken rundt håndtering av en bekymring fra en fastlege i Sirdal om alkohol og graviditet, blir jeg som lege spørrende til hvordan det står til innen virksomheter og kommuner land og strand rundt når vi skal melde fra om mulig alvorlige situasjoner.

Ofte oppstår slike situasjoner brått, uventet, og de krever umiddelbar handling for å forebygge en skade eller hendelse.

KVALITETSSIKRING. De fleste av oss melder ofte bekymringer. Heldigvis er de aller fleste grunnløse. Du kan være bekymret for at barnet ditt ikke bruke sykkelhjelm, og du forklarer om skadepotensialet i håp om at det skal ha effekt. År etterpå ser du at det skjedde aldri noen skade.

I en legehverdag er håndteringen av bekymringer svært vanlig og søkes satt i system. Pakkeforløp for kreft er et eksempel på et velfungerende og kvalitetssikret system som sikrer en rask avklaring av en bekymring for en kreftlidelse innenfor lovfestede tidsrammer. Heldigvis blir de fleste mistanker også her avkreftet.

Ofte medfører en bekymring etiske dilemmaer. Forholdsmessighet og faglige vurderinger må ofte foretas under et sterkt tidspress for å forebygge en hendelse eller skade. Dette skjer ofte med begrenset og alvorlig informasjon – og kanskje med kun to av ti brikker i puslespillet for en helhetlig situasjonsforståelse.

PUSLEBRIKKER. De aller fleste har opplevd dette, ikke minst leger. Et par eksempler kan være at en psykiater ringer meg som lege en fredag kveld og er bekymret for en ustabil pasient som angir å ville utføre en svært alvorlig handling som vil medføre stor oppmerksomhet. Det viser seg at vedkommende har bestilt en interkontinental flyreise neste dag. Kanskje er det en velfungerende forretningsmann som skal ut på en vanlig forretningsreise? Eller er vedkommende på vei inn i en psykose og representerer en alvorlig fare for et stort antall personer? Hva gjør du? Uansett får du plassert ditt bekymrede hode på huggestabben den kvelden.

Kanskje får du utlevert to brikker, den ene med bildet av et barn og den andre med bildet av en overgriper. Det er minst ti brikker på brettet. Hører de til det samme puslespillet? Melder du ifra til barnevernet? Mange kan bli alvorlig krenket her. Forholdsmessighets begrepet blir prøvet.

PROSEDYRENE. Virksomheten eller kommunen skal ha en hurtig tilgjengelig prosedyre for å foreta en rask håndtering og avklaring av alvorlige bekymringer for å forhindre uryddige prosesser. Uten dette er risikoen for uønskede hendelser og krenkede parter betydelig. Mange virksomheter og kommuner mangler dette. Dette er alvorlig.

Med eksempel i saken fra Sirdal, som omhandler en bekymringsmelding fra en fastlege angående alkohol og graviditet, kan det se ut som om man skyter postbudet eller den bekymrede legen fremfor å håndtere saken på en forvaltningsmessig rett måte. Mye ser ut til å ha gått feil her. Heldigvis var denne bekymringen, ifølge mediene, også uten berettigelse – og vi leser at den krenkede får en oppreisning av kommunen.

ANSVARET. Ofte kan en bekymringssituasjon ha likhetstrekk med denne saken slik den fremstår i mediene. Tids-aksen er her som alltid avgjørende. Hvem vet hva – og når? Hvem har ansvaret for hva – og når?

En fastlege melder bekymring på grunnlag av en i utgangspunktet meget alvorlig sak som hun ikke får anledning til å videre utrede, følge opp og påvirke utfallet av, da pasienten kanskje ikke overraskende, forlater arenaen for fastlegen. Det er virksomheten, eller i dette tilfellet kommunen, som har ansvar for å utrede og belyse saken før et vedtak fattes, jamfør forvaltningsloven §17.

I Norge fødes hvert år cirka 100 barn med føtalt alkoholsyndrom (FAS), en alvorlig ikke-behandlingstilgjengelig hjerneskade grunnet mors bruk av alkohol i graviditet. Omtrent 1000 barn fødes med skadelige påvirkninger av mors alkoholbruk i graviditet, og omtrent 16.000 barn i alderen 0 til 18 år har påvirkninger av mors alkoholbruk i graviditet. Dette er den vanligste ikke-genetiske årsak til lærevansker. Dette har stor oppmerksomhet i fagmiljøer og er et betydelig og underkommunisert samfunnsproblem. Jordmødre og leger har et stort ansvar og oppmerksomhet rundt dette.

I Norge har det ufødte barnet et svært svakt rettsvern. Denne saken må ikke undergrave helsepersonells ansvar og plikt til melde bekymringer når de mener dette er forholdsmessig og rett.

GRUNNLAGET. Med eksempel i saken fra Sirdal gir bekymringsmelder, her en lege, fra seg ansvaret for videre håndtering av en bekymring til en overordnet instans i en virksomhet eller kommune. Legen fungerer etter dette kun som en rådgiver på grunnlag av begrenset og manglende informasjon, og er oftest avskåret fra å utrede grunnlaget for bekymringen videre.

Sakene kan oftest løses i denne «mottakerfasen» dersom de resterende brikkene som kreves for en helhetlig forståelse av en risikosituasjon, kan fremskaffes. Den ansvarlige virksomheten, eller kommunen, beslutter da eventuelle tiltak, og ikke innmelder slik det feilaktig beskrives i mediene.

Generelt er det mer alvorlig ikke å melde en bekymring ut ifra en alvorlig og uavklart situasjonsforståelse på grunnlag av en mistanke. Det er melderens oppfatning av forholdsmessigheten i situasjonen som legger grunn for en bekymring uansett årsak.

TENDENSIØS FREMSTILLING. Når en virksomhet eller kommuner mangler systemer for håndtering av en bekymring, er det en helt annen sak, og ikke innmelder eller legens ansvar.

Mediefremstillingen virker i denne saken tendensiøs og nesten bekymringsfull for rettsikkerhet – både for pasient, lege og kommunale instanser.

Jeg oppfordrer til å rette søkelys på mottakersiden av bekymringsmeldinger i virksomheter og kommuner. Svært mange alvorlige hendelser og skader kan forebygges med gode systemer og rutiner – uten at noen parter blir krenket.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 10-utgaven