Politikk som dreper

Jeg er lei. Lei av å jobbe i et system som svikter både brukere og ansatte. Lei av stigmaet, fordommene og den manglende empatien som preger rusfeltet. Hver dag føles det som om jeg går på jobb i motvind, og nå begynner tålmodigheten min å rakne.

Rusfeltet har blitt en slagmark uten mål, uten retning. Hver dag står vi i frontlinjen av en kamp som ikke ser ut til å gå fremover. De samme feilene blir gjort om og om igjen. Vi roper, vi ber om endring, men ingenting skjer. De gode tilbudene forsvinner og byråkratiet kveler oss. De stedene som tidligere fungerte som livbøyer for de mest sårbare i samfunnet, forsvinner én etter én. Nøkkelinstitusjoner har stengt dørene, og tilbake står brukerne med et system som ikke har kapasitet til å møte deres behov. Jeg ser pasienter som blir sykere og kolleger som blir utbrent av en jobb som en gang ga mening.

En ren katastrofe

Rusreformen: – Godt å høre regjeringen anerkjenne at staten har sviktet

Rusfeltet i Norge står på kanten av fullstendig kollaps, og det som skjer er en ren katastrofe. Den siste tiden har vi sett at nedleggelser av avgjørende behandlingstilbud har eksplodert, folk dør av overdoser i et alarmerende tempo, og de som jobber i frontlinjen er fullstendig utbrente. Det vi står overfor nå, er en nedadgående spiral der mangelen på politisk vilje og reelle handlinger snart vil gjøre det umulig å hjelpe de som trenger det mest.

Overdosedødsfallene i Norge er de høyeste på over 20 år. De siste 3 årene har antall overdosedødsfall i Norge økt med 46 prosent. Fra 249 dødsfall i 2021 til hele 363 i 2023. Det er et tydelig tegn på at tilbudene er utilstrekkelige og at rusfeltet trenger alt annet en nedskjæringer. Strategiske planer som skulle styrke rusfeltet, har feilet – og i stedet for å utvide tilbudene som kan redde liv, ser vi et system som fjerner eller nedskalerer livsviktige tjenester.

Livsviktige tilbud legges ned

Hvordan kan dere som makthavere forsvare dette? Hvordan kan dere forsvare nedleggelser av livsviktige tilbud i en tid hvor rusavhengighet er en av våre største samfunnsutfordringer? Hvordan kan dere forsvare at livsviktige midler går til noe annet enn å redde liv?

Når behandlingstilbud legges ned og kommunene ikke får nok penger til å følge opp brukere, så er det ikke lenger snakk om svikt – det er snakk om å aktivt la mennesker dø. Samtidig som det snakkes om «styrking av helsetilbud», er realiteten at stadig større summer går til administrativ forvaltning og byråkratiske prosesser som ikke gjør annet enn å bremse effektiviteten i feltet.

Byråkratiet har tatt overhånd, og de beslutningene som tas, gjenspeiler ikke virkeligheten på bakken. Beslutningene tas av folk som er for langt unna praksisfeltet og som verken lytter til fagfolk eller brukere. Politikken som føres nå betyr i praksis at vi gir opp kampen for å redde liv. Dette er ikke bare passivitet, det er en aktiv tilbakegang – og det skjer i et tempo som er skremmende.

Ressursene forsvinner mens behovene vokser

Rusreformen: Mener budskapene til Vestre og Mehl er på kollisjonskurs

Det er utmattende å jobbe i et felt der vi stadig ser at ressursene forsvinner, mens behovene bare vokser. Jeg ser på kollegene mine og kjenner igjen det samme slitne blikket. Jeg ser dem gå fra å være engasjerte og dedikerte til å bli utslitte og desillusjonerte. Vi blir tvunget til å jobbe på måter vi vet ikke fungerer, med ressurser som stadig kuttes og med forventninger som er helt urealistiske. Det er som om vi kjemper en kamp vi allerede har tapt, og det er utmattende å vite at vi er satt til å feile.

Dette er en virkelighet mange ikke ser eller i det hele tatt forstår. Men jeg kan love deg – det er en krise. Å jobbe i rusfeltet i dag er ikke bare krevende – det er utmattende på et helt grunnleggende nivå. Utbrenthet er blitt en realitet for mange av oss, preget av følelsesmessig utmattelse og en konstant følelse av utilstrekkelighet. Dette er ikke bare jobbstress – dette er moralsk stress.

Jeg vil at makthaverne skal vite én ting: Vi er på grensen nå. Både ansatte og pasienter er i ferd med å knekke under vekten av et system som svikter oss fullstendig. Dere setter dyktige fagfolk til å gjøre en dårlig jobb, og konsekvensene er dødelige.

Inderlig skuffet

Det er vondt å innrømme, men alt vi har kjempet for begynner å føles meningsløst, og jeg strever med å holde fast i håpet. Jeg er utbrent, lei meg, og så inderlig skuffet over det som skjer. Men mest av alt, må jeg innrømme at jeg er redd. Jeg er redd for fremtiden, for hva som venter oss, og for at vi er på vei mot en virkelighet som er langt verre enn vi kan forestille oss.

Så kjære makthavere, dere som sitter med beslutningsmyndighet, enten dere er politikere, ledere eller byråkrater som påvirker systemet. - Hvor lenge skal dere tillate at liv går tapt, mens dere kutter i livsviktige tjenester og forlater oss i frontlinjen utbrente og uten ressurser til å gjøre noe med det?

Denne politikken dreper. Å lytte til de som kan feltet og justere kursen er ikke et nederlag, men en nødvendighet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Helse Sør-Øst kan kanskje få meg ut av Tyrili, men de får aldri Tyrili ut av meg