Helse Sør-Øst kan kanskje få meg ut av Tyrili, men de får aldri Tyrili ut av meg

Tyrili – kjære fine Tyrili. Vår arbeidsplass, vår livsstil, vårt hjerte. Pasientenes hjem. Ofte deres eneste hjem. Vi er familie – de og vi. For noen er vi deres eneste familie mens de bor her hos oss.

I fem fine år har jeg jobbet her som psykologspesialist, med verdens fineste folk. Folka som jobber fra hjertet og ut – hver dag og hver natt. 365 dager i året. Her er det liv i alle rom til alle døgnets tider. De andre vet det ikke, men ofte har jeg stått i en av korridorene i behandlingslandskapet og smilt stille – av alt det fantastiske som skjer. Samtidig.

Stille, små mirakler

I det ene rommet er det ansvarsgruppemøte. Der prøver vi sammen å finne beste vei videre, både under behandling og etter behandling. Her løser vi sammen med pasienten opp i de flokene som kjennes helt uløselige. I rommet tvers over er gangen har flere pasienter terapitimer. Gamle traumer pakkes ut – og pakkes ned. Vonde tanker brettes ut, viskes ut, redigeres. Skumle følelser tas frem i lyset, sånn at kan sprekke – som trollet. I rommet der imellom sitter læreren, med to elever som enda ikke vet at de snart skal få karakterene 4 og 6 på norskeksamen ved Skien videregående.

Så er det enda flere rom i kontorlandskapet. I det ene sitter en kollega, engasjert og fremoverlent. Han snakker med henne som synes livet er dritt og tenker på å stikke å ruse seg. Kanskje til døde. Etter samtalen blir hun hos oss likevel. I et annet rom får en pasient hjelp av legen, mens i rommet bortenfor sitter han som er hos arbeidskonsulenten vår og finner håpet om arbeid. Om en verdig fremtid. Nedi gangen har vi de fine folka som jobber pasientene både inn og ut av Tyrili. De som jobber så hardt for å hjelpe den rusavhengige å finne motivasjonen for å orke behandling – og som jobber like hardt for at de skal holde seg rusfri etter 9-12 måneders intens behandling.

Det er umulig å forstå Tyrili hvis du ikke har vært her. For her er det liv i alle rom – samtidig. Det skjer så mange viktige parallellprosesser. En lang, lang rekke av stille små mirakler. Hver eneste dag. Noen ganger må jeg bare stoppe opp og puste dem inn. Og smile stille.

Behandling som virker

Jeg er 51 år, og har jobbet med helse i mer enn 30 av dem. Det var det jeg skulle gjøre – den jeg skulle være. Aldri har jeg jobbet noe sted der pasienter kan få like god hjelp som i Tyrili – hvis de tør, hvis de orker. Det å prøve, tørre å håpe, stole på selv om man har blitt sviktet, orke – det tar lang tid. Ofte veldig lang tid. Men det er verdt tiden.

De siste fem årene har jeg sett så mange flotte mennesker komme hit, noen med håp – andre uten. Mange med hettegenser eller øreklokker, som myke men viktige skjold. Det er klokt å gjemme seg hvis man han blitt skadet eller krenket gjentatte ganger. Kanskje et helt liv. Når den unge jenta som ved første konsultasjon spyttet ordene «Jeg hater psykologer!» ut av munnen med ansiktet gjemt inni den sorte hettegenseren sin noen måneder senere sitter på kontoret mitt i en rød joggedress, smiler og ser meg rett i øynene kjenner jeg på det – en dyp takknemlighet over å få være en del av laget.

Han som var 19 år og ikke motivert gikk rett ut i Folkehøgskole året etterpå. Nå er han i jobb. Hun som var den reddeste av alle studere i dag barnevern, og han som ble dypt sviktet – også av fosterfamilien – skal bli vernepleier. Hun som var 40 år, men ikke en gang ikke turte å ta bussen fikk en forlengelse av behandling fra 6 til 12 måneder, og endte opp som butikksjef. Hun ingen trodde på jobber nå i rusomsorgen selv, med verdens viktigste kompetanse. Det nytter!

Suksess krever tid

Rusbehanding nytter. Men det tar tid – oftest lang tid. Ingen av disse endringene skjer over natten. De skjer ikke på 3 korte måneder heller. De skjer oftest på 9-12 måneder. For dem som har lyktes best de årene jeg har vært her har vi ofte sett en voldsom akselerasjon av endringsfart de siste månedene av behandlingen. Når tryggheten er der, helsa bedre, når hjernen kan tenke klarere, håpet installert og tilliten til seg selv og andre har tatt heisen mange etasjer opp. Da kommer endringene. Det å finne trygghet tar tid. Det å lære seg å stole på at de fleste mennesker faktisk er snille, og at det finnes muligheter også når alt føles håpløst er en tidkrevende prosess.

Det forstår ikke Helse Sør-Øst. Nå vil de ha korte behandlingsløp på 3 og 6 måneder. Det kommer til å bli dyrt for Norge. For noen av dem som kunne endt opp med gode liv vil det ende med døden. Det er jeg helt sikker på. Den nye ruspolitikken vil gjøre at noen mister sin sønn, sin søster eller sin pappa.

Tyrili er mer enn en jobb. Tyrili er et valg - en livsstil, et hjem, en familie. Her lever vi sammen, spiser sammen, ler sammen og gråter sammen. Her jobber vi tett på hverandre, uten sterkt hierarki. Lederen har milde øyne og alltid åpen dør, for både pasienter og ansatte. Det er lys i alle rom. Humor og alvor. Trygghet og aksept. Alltid noen hjemme.

Borte med et pennestrøk

Nå er det slutt. Vi skal ikke være hjemme mer. Vi skal flytte – alle sammen. Tvangsflytting. Huset skal stenges, håpet skal pakkes ned. Vi skal alle til ukjent land. Vi vet ikke hvor vi skal. Alle ansatte har mistet jobben fra 1.1.2025. Alle pasientene har mistet sitt hjem fra samme dag. 

For de som bestemmer over ruspolitikken i Norge er dessverre samtidig dem som ikke forstår. De har aldri vært her. De har aldri stått stille i disse korridorene og sett rekker av samtidige, stille mirakler skje. Likevel kvesser de pennene, og med sitt aller skarpeste pennestrøk stryker de oss ut. Nå blir Tyrili Lillehammer, Skien, Frankmotunet og Arendal borte - 44 år etter at det startet. Som om vi aldri har vært her. Som å det å redde folks liv og fremtid aldri betydde noe.

De vil ikke se. Vil ikke kommentere. Vil ikke forstå. De holder det hvite arket tett opp mot øynene og gjemmer seg. Uten å forstå hvor vilt synlige de er. Hvor avslørende mangelen på forståelse er. Som små barn som gjemmer seg bak flortynne gardiner.

Måtte de bruke Fjellvettregel nr.8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Sjokk og vantro

Snart er fire flotte Tyrilienheter historie. Vi blir borte. Som 51 år gammel psykolog og 100% alenemamma aner jeg ikke hvor veien går videre. Det er fortvilende. Alle ansatte går rundt i sjokk og vantro – over at de som bestemmer virkelig ønsker dette. Vi gråter sammen over at vi mister jobbene vi elsker, men vi gråter enda mer over at pasientene heller ikke vet hvor de skal. Om bare få uker.

Lysene her på Tyrili Skien skal snart slukkes. En fantastisk historie er over. En fakkel vil for alltid brenne i mitt hjerte.

Helse Sør-Øst kan kanskje få meg ut av Tyrili, men de får aldri Tyrili ut av meg.

Ingen oppgitte interessekonflikter