Rehabilitering nedprioriteres – pasientene betaler prisen

Helse Sør-Øst RHF har besluttet å utsette tildelingen av nye avtaler for spesialiserte rehabiliteringstjenester til september/oktober. Dette betyr at avtaleparter vil få kun to måneder på seg til å omstille og rigge nye tilbud før avtalene trer i kraft 1. januar 2026.

Denne utsettelsen er ikke bare en formalitet – den får alvorlige konsekvenser. Pasienter med muskel-, skjelett- og revmatiske sykdommer er avhengige av et stabilt og forutsigbart rehabiliteringstilbud. Når anskaffelsen forsinkes, skapes usikkerhet både for pasientene og for institusjonene som tilbyr rehabilitering.

Er dette nok et tilfelle av pris fremfor kvalitet? Helse Sør-Øst RHF har tidligere vist en tendens til å prioritere kostnadskutt over faglig kvalitet i sine anbud. Når rehabiliteringstjenester presses inn i et system der pris ofte veier tyngre enn pasientens behov, risikerer vi et dårligere tilbud, redusert kapasitet og tap av viktig kompetanse.

Rehabilitering er en investering – ikke en utgift. Effektiv rehabilitering reduserer sykefravær, hindrer uførhet og gir mennesker mulighet til å stå i arbeid. Likevel opplever vi en stadig nedprioritering av feltet. Forsinkelsen av anskaffelsen i Helse Sør-Øst er nok et eksempel på hvordan rehabiliteringstjenester ikke blir tatt på alvor som en del av helsepolitikken.

Jeg utfordrer Helse Sør-Øst RHF til å svare på følgende spørsmål:

1. Hvordan skal institusjonene klare å sikre sømløs overgang og kvalitet i tjenestene med kun to måneders forberedelsestid?

2. Hvordan sikres det at kvalitet, og ikke kun pris, blir avgjørende i denne anskaffelsen?

3. Hvilke tiltak iverksettes for å beskytte de mest sårbare pasientene i denne prosessen?

Virksomhetene, fagmiljøet og pasientene fortjener forutsigbarhet og trygghet – ikke usikkerhet!

Private rehabiliteringsinstitusjoner – på tide med en new deal?

Anskaffelser av spesialisert rehabilitering handler mest om jus og lite om fag, de tar lang tid, er lite fleksible og truer den faglige kvaliteten i rehabiliteringstilbudene. Derfor bør myndighetene vurdere en ny måte å inngå avtaler med de private og ideelle institusjonene på.