Private rehabiliteringsinstitusjoner – på tide med en new deal?

Anskaffelsen av spesialiserte rehabiliteringstjenester i Helse Sør-Øst ble nylig utsatt til september/oktober 2025[FB1] . Dette selv om de nye avtalene skal gjelde allerede fra 1. januar 2026. Utsettelsen er beklagelig og ingen god nyhet for verken pasientene eller de private og ideelle rehabiliteringsinstitusjonene. Men ikke minst er den et symptom på at modellen for hvordan det offentlige kjøper tjenester fra rehabiliteringsinstitusjoner i Norge, ikke fungerer og bør endres.

Mer jus enn fag

Hvordan rehabiliteringen ved private og ideelle aktører formelt blir en del av de regionale helseforetakenes tilbud per i dag, medfører mange negative konsekvenser, som kort kan oppsummeres med at anskaffelsene handler mer om jus enn fag. Det er selvfølgelig nødvendig at det juridiske er i orden og avgjørende at man sikrer at samfunnets ressurser brukes på en god måte, men realiteten er at fagligheten lider under fokuset på jus. Og da blir det neppe effektiv ressursbruk for samfunnet heller.

Et stort problem med dagens anskaffelsesmodell er at prosessen er lang og ressurskrevende. Å forvalte de over 2 milliarder kroner som årlig brukes på innkjøp av spesialiserte rehabiliteringstjenester i Norge, krever ressurser og både jus- og fagkompetanse, uansett. Men nåværende måte å inngå avtaler på er så komplisert at det går mange år mellom hver anskaffelsesprosess. Dette medfører både at arbeidet blir svært omfattende når det først skal gjøres, og at det er lite fleksibilitet mellom anskaffelsesprosessene.

Den manglende fleksibiliteten kommer til uttrykk ved at rehabiliteringstilbudene ikke fortløpende kan tilpasses behovet, men «alt» av endringer må gjøres samtidig når det foregår en ny anskaffelse, kanskje hvert tiende år eller enda sjeldnere. Rehabiliteringsfaget er i stadig utvikling med behov for kontinuerlige endringer bl.a. når det gjelder kapasitet. Ikke minst må også typen tjenester tilpasses, der det nå er nye muligheter for digitale tilbud istedenfor døgnrehabilitering. Å ikke kunne fortløpende endre rehabiliteringstjenester i tråd med den faglige og teknologiske utviklingen, gir mindre effektive tjenester og lavere kvalitet.

Hemmelige prosesser

Et sentralt punkt er hemmeligheten rundt anskaffelsesprosessen. Den er et krav for at ingen tilbyder skal ha en fordel foran en annen. Gjennom hele prosessen er det en redsel for at noen tilbydere vil klage mot anskaffelsen. I tillegg til at manglende åpenhet er problematisk i seg selv, gjør hemmeligheten prosessen lite forutsigbart for alle. Det er ikke mulig å diskutere åpent underveis i prosessen, f.eks. hvilke typer rehabiliteringstjenester man trenger hvor mye kapasitet for, eller hvilke kompetansekrav som bør stilles for visse tjenester. Alt må være bestemt før prosessen starter.

Minst forutsigbar er det hele for rehabiliteringsinstitusjonene selv. De lever i uvisshet om de fortsatt vil ha avtaler fremover. Tildelingen i Helse Sør-Øst skal nå altså skje kun få måneder før endringene trer i kraft. Når kompetente ansatte i rehabiliteringsinstitusjonene blir usikre om deres arbeidsplass vil bestå, søker de etter andre jobber. Her er det stor fare for ødeleggelse av dyktige fagmiljøer – og at deres kompetanse ikke lenger blir tilgjengelig for pasientene.

Et godt eksempel for hvordan jus slår fag er at Helse Sør-Øst i fjor valgte å avlyse den årlige regionale rehabiliteringskonferansen på grunn av anskaffelsen. Hovedbegrunnelsen var faren for at det kunne skje informasjonsutveksling på konferansen som ville gi enkelte private og ideelle aktører et ulovlig informasjonsforsprang i anskaffelsen, og at noen institusjoner kunne gå til rettssak som følge av dette. En anskaffelsesmodell som er til hinder for at fagmiljøene møtes og jobber med fagutvikling, er åpenbart problematisk.

Stjeler fokus

Et annet eksempel for de negative følgene for faglig utvikling er at den nå foregående prosessen i Helse Sør-Øst opptar det meste av RHFets ressurser for rehabilitering. Da blir det selvfølgelig lite rom for å jobbe med oppfølging av den vedtatte fagplanen for fysikalsk medisin og rehabilitering[FB2] , som er avgjørende viktig for å bedre helsetjenestene til befolkningen.

Det bør finnes bedre måter å integrere private og ideelle rehabiliteringsaktører i spesialisthelsetjenesten på, enn den vi har per i dag. Det er viktig å sikre at samfunnets midler blir brukt på en effektiv måte som gir «mest og best mulig rehabilitering for hver krone», forutsigbart og i samhandling med resten av helsevesenet. Og det finnes bedre løsninger på andre områder. Lovisenberg diakonale sykehus og Diakonhjemmet sykehus er eksempler der man har funnet avtaleløsninger som sikrer både kontinuitet og fleksibilitet, samtidig som det offentlige beholder kontrollen over utgiftene. Rehabiliteringstjenester ved de private og ideelle aktørene er ikke egnet for anskaffelsesmåten som brukes per i dag. Det er på tide med en ny form for avtaler – vi trenger en new deal!

Ingen oppgitte interessekonflikter

 [FB1]Endret framdriftsplan for anskaffelse av spesialiserte rehabiliteringstjenester - Helse Sør-Øst RHF

 [FB2]Fagplan for fysikalsk medisin og rehabilitering i Helse Sør-Øst - Helse Sør-Øst RHF