Livshjelp heller enn dødshjelp

Utgangspunktet for mitt bidrag til debatten om dødshjelp kommer fra mitt yrke som sykepleier og mitt engasjement i etikken rundt menneskeverdet og retten til et verdig liv. I Anna Kirah og Foreningen Retten til en Verdig Død sitt svar til meg blir jeg tillagt noen standpunkt og forutsetninger jeg finner det rimelig å imøtegå. Kirah forutsetter at jeg stiller meg bak dagens abortlov, jeg er usikker på om det er en god parallell å trekke. Men hvis jeg må, vil jeg hevde at jeg ønsker at abort var unødvendig. Dagens samfunn burde faktisk legge til rette for at alle mennesker ble ønsket velkommen, gjennom at det var nok ressurser til å gi verdige liv uavhengig av mor og far sine ressurser eller barnets helsetilstand. 

Like fullt vil jeg hevde at det ikke skal være opp til en nemnd å bestemme dette. Og like fullt er det fra mitt faglige og etiske ståsted ikke forenlig med å bidra til dødshjelp. Helsepersonell har en hjelpeplikt i den norske helsepersonellovens § 7, som i sykepleiers tilfelle innebærer faglig forsvarlig og omsorgsfull sykepleie. Og det er flere alternativer til dødshjelp, som å sikre god hjelp til døende og familien, og å skape bedre bevissthet rundt behandlingsbegrensning. Kirah hevder at «selvbestemt livsavslutning skal jo nettopp være selvbestemt», men hvordan kan vi vite at alle som ønsker å avslutte livet sitt og som faktisk gjør det ved egen hjelp ikke ville valgt en annen utvei dersom en var helt trygg på kvaliteten på hjelpen en kan få slik vi har kompetanse til at den skal være?

Ja, det er et politisk ansvar

Verdiglidning

Vi vet også fra land som Nederland og Canada at vi har sett verdiglidninger, der folk har tatt til orde for at fattige og gamle burde kunne få dødshjelp.

Definisjonen på hva som er et verdig liv burde gjenspeile seg i mangfoldet i det menneskelige liv.

Det er vanskelig å reelt sikre at valget tas helt frivillig. Eller at den som skal ta valget er godt informert om alternativene. Vi vet jo at opplevde forventinger og påvirkning er en del av bildet her. Hvordan kan vi sikre en velavgrenset og velregulert dødshjelpspraksis under offentlig kontroll, med robuste seleksjons- og kontrollmekanismer? I ordskiftet forutsettes det at dødshjelpen skal skje under streng kontroll, at den bare skal gis til utvalgte pasientgrupper, og at ingen skal bli tatt livet av mot sin vilje. Mange er opptatt av at det ikke må skje en utglidning, men både i Nederland og Canada har vi sett nettopp dette.

5 – 18 prosent av alle dødsfall i Nederland skjer ved dødshjelp. Kan det være slik at et så stort antall mennesker har uutholdelige smerter som det ikke finnes behandling for?

Hvem skal sette grensene?

Hva skal gi deg retten til å få hjelp til å avslutte livet? Alvorlig funksjonshemming, multisykdom, langtkommen kreft, kreft før det kommer for langt, ALS, KOLS, demens, alvorlig depresjon? Listen kan gjøres lang.

Morten A. Horn spør om det er mulig å lage en entydig, rettferdig og forsvarlig dødshjelpslov i kap.15 i boken Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk (Cappelen Damm Akademisk 2020). Denne boken er et viktig bidrag til å synliggjøre kompleksiteten i dette spørsmålet. Han er også å høre i Verdibørsen i NRK av 1. juni 2024.

For meg handler det om hvordan vi kan få mennesker til å velge livet og tåle livet - og hvordan vi som samfunn kan skape verdighet også i møte med de mest sårbare. Men det handler også om hva som skal forventes av helsepersonell som primært har i sin yrkesetikk; å hjelpe – ikke skade.

Folket ønsker dødshjelp. Politikerne løper fra ansvaret

Ingen oppgitte interessekonflikter