Hva lærte vi av pandemien?
En større helsekrise rammer alle sektorer i samfunnet, ikke bare helsetjenesten.
En pandemi er over for denne gang. Evaluering viser at man ikke var godt nok forberedt beredskapsmessig, heller ikke samfunnsmedisinsk. I kjølvannet av pandemien har Helsedirektoratet fått i oppdrag av departementet å lage en Nasjonal veileder for samfunnsmedisinske oppgaver og kommunelegefunksjonen i kommunene. I mandatet ligger blant annet spørsmålet om hvordan såkalt samfunnsmedisinsk beredskap skal organiseres. Hva betyr dette i praksis?
Er god samfunnsmedisinsk beredskap det å kunne få tak i kommuneoverlegen per telefon, til enhver tid? Fra alle nivåer? Til alle døgnets tider? Vil det være tilstrekkelig for den samfunnsmedisinske beredskapen å få tak i en stedfortreder fra nabokommunen? Er det i det hele tatt noe som heter samfunnsmedisinsk beredskap, eller er helseberedskap samfunnsmedisin?
For lenge på taktisk nivå
Beredskapsarbeidet kan deles inn i tre innsatsnivåer. Taktisk nivå viser til mannskapet som håndterer hendelsen på hendelsesstedet, et operasjonelt nivå styrer og organiserer arbeidet fra et operasjonssenter, gjerne lokalisert et annet sted enn selve hendelsen finner sted. Strategisk nivå tilsvarer øverste ledelse, et nivå som tenker langsiktig og overordnet.
I pandemien jobbet mange kommuneoverleger på taktisk nivå, altfor lenge. Da gjerne med en vakttelefonordning hvor man rullerte på å besvare, mer eller mindre til alle døgnets tider, henvendelser fra alle nivåer i organisasjonen og samfunnet ellers. I motsetning til for eksempel fastlegene og fylkeslegene, som til en viss grad kan sile sine henvendelser, står forventningen om at kommuneoverlegen skal kunne kontaktes umiddelbart, om små og store kriser fremdeles sterkt i befolkningen, hos pasientene og i tjenestene.
Etter min forståelse verken kan eller skal kommuneoverlegen stå for en slik kontinuerlig samfunnsmedisinsk vaktberedskap. Det vil føre til uhensiktsmessig overbelastning av en svært viktig, men marginal ressurs ved helsekriser. En slik forventning vil gjøre rekruttering til samfunnsmedisin enda mer krevende.
Rammer alle sektorer
Vi lærte av covid19-pandemien at en større helsekrise rammer alle sektorer i samfunnet, ikke bare helsetjenesten.
En robust kommuneoverlegefunksjon organisert tverrsektorielt i kommunen vil være i en god posisjon til å holde overblikk, lede og koordinere helseberedskapsarbeidet på tvers. Kommuneoverlegens plass må være i kriseledelsens faste stab, med en tydelig rolle i helseberedskapen på et operasjonelt, og helst strategisk nivå.
Kommuneoverlegen bør få konkrete oppgaver i helseberedskapsloven, for eksempel paragrafen som omhandler koordinering av beredskapsplanlegging, i tillegg til å være en sentral aktør og premissleverandører i kommunens helhetlige risiko – og sårbarhetsanalyse.
Med systematisk avdekking av risiko og sårbarhet og god planlegging kan man sette inn forebyggende tiltak slik at samfunnsmedisinske problemstillinger blir ivaretatt i beredskapsplanene og ikke forsøkes løst ved en vakttelefonordning.
Robusthet og beredskap i samfunnsmedisin handler om mye mer enn å ha en fagperson å ringe til med et samfunnsmedisinsk spørsmål. Det krever ikke nødvendigvis mange legeårsverk, men om å etablere tverrfaglige team, knytte sammen andre relevante fagpersoner i organisasjonen som til sammen kan utgjøre og utføre kommuneoverlegefunksjonen. Det handler om planlegging, rutiner og god internkontroll på de oppgavene man har som kommuneoverlege. Det handler om i forkant å se muligheter for overføring av kunnskap til andre i organisasjonen, og hvem man kan spille på i en krise. Beredskap i samfunnsmedisin handler om et godt definert fag, utvetydig med hensyn til roller og avgrensning, særlig mot allmennmedisinen og annen helseledelse i kommunen. Samfunnsmedisinsk beredskap handler om at kommunens ledelse tar vare på et sårbart fagmiljø, også utenom kriser. Sårbart ikke bare fordi det er få kommuneoverlegeårsverk per kommune. Samfunnsmedisin er et fag som ikke nødvendigvis gir umiddelbart synlig effekt og direkte verdiskaping i form av tjenester til innbyggere og pasienter. Faget grenser opp mot politikk, og i tillegg utfordres vi av andre krefter som forsøker å definere faget for oss. Derfor er kommuneoverlegene særlig utsatt for omstilling, omorganisering og kutt.
Sårbarheter blir styrke
For meg handler beredskap også om at kommunene legger til rette for samarbeid, kollegaveiledning og kollegastøtte. Kommuneoverlegene i samme kommune eller region må kjenne hverandre så godt i fredstid at de tør å vise sårbarhet overfor hverandre i kriser. Gjennom å kunne vise sårbarhet overfor hverandre finner vi styrke sier forsker og professor Brené Brown. Dette var noe jeg selv erfarte gjennom pandemien i tospann med min kommuneovelegekollega. Hun ble en svært viktig støttespiller i håndteringen av en langvarig helsekrise som gikk langt ut over tariff og arbeidstid, en krise som også grep inn i familieliv og personlige forhold.
Som ledd i helseberedskapen må vi gjøre samfunnsmedisin tydelig som fag og fagmiljøene robuste. I dag skjer dessverre det motsatte. Vi ser en trend hvor samfunnsmedisinske miljøer oppløses og funksjonen flyttes til helsetjenesten for å møte administrative utfordringer, dekke allmennmedisinske oppgaver og bøte på ressursmangelen som allerede er realiteten i kommunal helsetjeneste. Det faktum at innbyggernes folkehelse og motstandsdyktighet mot helsekriser skapes alle andre steder enn i helsetjenesten, og at samfunnsmedisineren derfor må organiseres tverrsektorielt er det vanskelig å få gehør for.
Om helse- og sosialberedskap er en del av samfunnsmedisinen som fag, eller om samfunnsmedisinsk beredskap er et fornuftig begrep å bruke kan diskuteres. Kommuneoverlegens operasjonelle og strategiske rolle må uansett tydeliggjøres i helse- og sosialberedskapen, men det er ikke samfunnsmedisineren som skal besvare krisetelefonen hver gang den ringer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
