Folkehelseloven revideres – det er en mulighet

Folkehelseloven revideres i disse dager. Formålet med loven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og utjevner sosiale helseforskjeller.

Det er fremdeles en vei å gå for at kommunens ledelse skal forstå at dette er viktig og relevant regelverk for hele kommunen, og ikke kun en særlov innen helse.

Spesielt er det utfordringer knyttet til lovens kapittel om miljørettet folkehelsearbeid, såkalt miljørettet helsevern. Fagområdet omfatter faktorer i miljøet som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på menneskers helse, også i en beredskapssammenheng. I tillegg er miljørettet helsevern en tilsynsmyndighet som er lagt til kommunen selv.

Små ressurser og liten innflytelse

Da folkehelseloven kom i 2012 ble kapittelet om miljørettet helsevern videreført fra kommunehelsetjenesteloven, men med en prinsipielt viktig endring. Det er ikke kommunens helsetjeneste som skal ha ansvaret, men kommunen, gjerne representert ved samfunnsmedisineren. Med et bredt og viktig mandat skulle en tro at miljørettet helsevern vil prioriteres, men verken fra statlig, regionalt eller lokalt hold ser vi tegn til det. Miljørettet helsevern er blitt et fagfelt med små ressurser og ingen reell innflytelse i kommunene. Virksomhetene som omfattes av forskriftene mangler kjennskap til dem, og de juridiske konsekvensene når regelverket ikke følges opp er nærmest fraværende.

Under slike forhold møter samfunnsmedisinen store praktiske utfordringer med å bli involvert i aktuelle saker og komme tidlig nok inn i prosesser med miljørettet folkehelseperspektiv. Oftest blir ikke folkehelseperspektivet ivaretatt i det hele tatt.

Glemmer helseperspektivet

Ta for eksempel Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus som ble vedtatt i 2015. Planen la føringer for utbygging og stedsutvikling i hele regionen med et konsentrert utbyggingsmønster og satsning på kollektivtransport, sykkel og gange. I arbeidet med planen ble det gjennomført tematiske konsekvensutredninger i forhold til transportbehov, boligmarked, næringsutvikling, kommuneøkonomi og arealverdier. Hvorfor ble det ikke gjort vurderinger av helsekonsekvenser i en plan som legger en såpass kraftig føring for hvor tett mennesker skal leve og bo? Jeg sier ikke at fortettingspolitikken som foregår rundt de store byene er helt feil. Det er mange fordeler ved å bo tett i bymiljøer, men det finnes også store utfordringer ved fortetting som påvirker menneskers helse, livskvalitet og mestring. Helsekonsekvenser på kort og lang sikt må i det minste belyses og drøftes, slik at de enten kan forebygges eller aksepteres som risiko.

Innbyggernes helse og fordeling av helse skulle strengt tatt også ivaretas i plan- og bygningsloven, men også her ser vi lite av det. Ledere og planleggere som skal identifisere temaer som krever helsekonsekvensutredning etter denne loven har lite kunnskap om, og lite eierskap til folkehelse. Miljø- og påvirkningsfaktorer for menneskers helse blir glemt eller undervurdert i kommunes planarbeid. Resultatet blir stedsutvikling preget av støy, nedsatt luftkvalitet, lysforurensning, dårlige boforhold, problemer med økende sosial ulikhet, trangboddhet og kriminalitet.

Psykisk uhelse er dyrt

Flere av de store byene må nå områdesatse seg ut av problemer med dårlige bomiljøer, lav tilhørighet, økonomisk segregering og økende sosial ulikhet, en klassisk oppskrift på utvikling av uhelse, utenforskap og kriminalitet. Bare i 2020 brukte Oslo kommune 200 millioner i prosjektmidler til pågående områdesatsing i seks bydelene. Her er verken direkte eller indirekte helsekostnader tatt med, heller ikke kostnader innen justissektoren, som med tiden blir lagt høyere.

I denne sammenheng må vi huske på at utgifter i forbindelse med psykisk uhelse i Norge er nærmere 70 milliarder i året. Marginalisering og utenforskap koster i størrelsesorden det samme.

Mange av de utilsiktede og negative folkehelsekonsekvensene av urbaniseringen ender også opp som klagesaker på kommuneoverlegens bord. Med få ressurser forventes samfunnsmedisineren å gripe inn med virkemidler fra folkehelseloven opp mot store og prestisjetunge prosjekter, og kompensere for en villet fortettingspolitikk. Det er en ensom, lite tilfredsstillende og helt urealistisk oppgave å løse.

Fragmentert innsats

Folkehelsearbeidet i kommunene preges av mindre prosjekter som dessverre sjelden rettes mot rotårsakene og grunnleggende forutsetninger for sosial utjevning. Prosjektene finansieres gjerne av tilskuddsmidler, noe som gjør at kommunens ledelse ikke blir nødt å ta stilling til, prioritere eller engasjere seg i folkehelsearbeidet. Folkehelsearbeidet er i dag mer eller mindre frikoblet fra kommunens budsjett og dermed uten reell forankring.

Da man innførte folkehelseloven valgte man dessverre ikke å videreføre en svært viktig bestemmelse fra kommunehelsetjenesteloven. Bestemmelsen sa at kommunelegens vurdering alltid skulle belyses når kommunen behandlet saker om miljørettet helsevern, smittsomme sykdommer og helsemessig beredskap. Helse- og omsorgsdepartementet mente den gang at det ikke var nødvendig å videreføre et særlig krav om dette i folkehelseloven. Departementet mente det vil kunne være å betrakte som en saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven om en innstilling ble lagt frem for politikerne uten at kommunelegens syn kom frem. Kommunens ledelse oppfatter særlig miljørettet helsevern å være uten relevans, noe som fordyrer investeringene og noe man derfor søker å omgå. Resultatet er at samfunnsmedisinerens helsefremmende perspektiv i dag er ute av all overordnet saksbehandling og politiske vedtak i kommunen.

Praktisk erfaring viser at helsefremming og folkehelse må nedfelles i lovverket. Den klokeste løsningen vil være å gjeninnføre lovhjemmelen som sikrer samfunnsmedisinerens folkehelseperspektiv i kommunal beredskap, steds- og samfunnsutvikling. Nå har vi sjansen, ikke la den gå fra oss.

Ingen oppgitte interessekonflikter