Hvordan holde på de flinke folka?

I styringsdokumentene for spesialisthelsetjenesten peker regjeringen på behovet for å beholde og rekruttere kompetent arbeidskraft. De har som mål at «den offentlige helsetjenesten skal være fagfolkenes foretrukne arbeidsplass». Med det setter politikerne fingeren på et stadig voksende problem som truer det offentlige helsevesenets eksistensgrunnlag. Vi leser om uønsket vikarbruk i hundremillionerkronersklassen, som tilsynelatende kun lar seg bremse av manglende tilgang på enda flere vikarer. Vestre Viken planlegger å bruke 2,7 millioner i et forsøk på å rekruttere leger til å jobbe i psykisk helsevern. 

I tillegg dukker det opp stadig nye saker hvor helseforetakene har inngått sluttavtaler med erfarne spesialister som er presset ut på grunn av personlig eller faglig uenighet [1] [2]. Mangelen på fagressurser er selvforsterkende, fordi folk flest ønsker seg en jobb hvor det finnes nok mennesker til å håndtere arbeidsoppgavene, hvor de kan etablere relasjoner til kollegaer over tid og hvor de kan være en del av et stabilt fagmiljø. Dagens problemer er derfor bare en forsmak på hva som er i vente dersom vi ikke klarer å snu trenden. Regjeringens fokus på å beholde og rekruttere er derfor både riktig og betimelig. Men tiltakene minner foreløpig mer om homeopati enn antibiotika. 

Harde prioriteringer

I styringen av helsetjenestene bruker landets politikere oppdragsdokumenter for å definere mål som de regionale helseforetakene må forholde seg til. Et eksempel er innføringen av ventetidsløftet, hvor helseministeren har satt helt konkrete forventninger om gjennomsnittlig ventetid for pasienter. Deretter er det lederne og de ansatte i helsetjenesten sin jobb å gjøre målet om til praksis. Dette er ofte lettere sagt enn gjort, blant annet på grunn av helsevesenets størrelse og kompleksitet. Samtidig er noen målsetninger lettere å oppnå enn andre. Ventetidsløftet handler for eksempel i stor grad om å prioritere rask helsehjelp fremfor andre hensyn, som økonomiske rammer eller behandlingens omfang og kvalitet. Men når det er snakk om å beholde helsepersonell er veien til målet mer kronglete enn ren prioritering.

Gjennom flere år med økonomiske innstramninger, befolkningsvekst og eldrebølge har helsevesenet blitt vant til å prioritere hardt. De siste ti år har fokuset vært på risikostyring, budsjett og effektivisering. Sjefer har blitt valgt for deres evne til å overholde økonomiske rammer og unngå uønskede hendelser, fremfor deres evne til å være kulturbyggere. Sjefer som i større grad ender opp som administratorer enn som ledere. Som et resultat har systemet mistet forståelsen for de sidene av jobben som bidrar til engasjement og trygghet hos de ansatte. Evnen til å kultivere miljøer som gir støtte og rommer faglig uenighet har sakte forvitret. I dag produserer vi helsetjenester, mer eller mindre bærekraftige økonomiske resultater og bitre ansatte i en rasende fart. 

Ventetidsløftet gir håp

Med dette utgangspunktet er regjeringens luftige mål om at den offentlige helsetjenesten skal være fagfolks foretrukne arbeidsplass ikke nok til å endre kurs. Fraværet av fokus på ledelseskompetanse og konkrete indikatorer er slående i både NOUer og styringsdokumenter fra Helsedirektoratet. For å nå målet om å beholde helsepersonell må det følges opp med konkrete krav til for eksempel sykefravær eller turnover, som kan si noe om systemets evne til å ivareta de som faktisk utfører helsehjelpen. Det bør gis prosjektmidler med mål om å øke lederkompetanse, heller enn med mål om å lokke flere leger inn i det samme systemet som har fremmedgjort deres eldre kollegaer. Å innføre konkrete indikatorer vil være et tydelig signal til helseforetakene om å ta dette arbeidet på alvor. 

Med ventetidsløftet har helseministeren demonstrert en politisk handlekraft og gjennomføringsevne som gir meg troen på at endring er mulig. Mitt håp er at denne kraften også kan brukes til å sikre helsevesenets fremtid. Og det på et språk som selv den mest erfarne administrator kan forstå: Målbarhet og minstekrav.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Cathrine Lofthus og Espen Nakstad har søkt på helsedirektør-stillingen

– Det hjelper lite med moderne sykehus, om pasientene ikke kommer frem