Psykiatrisk spesialistkunnskap har kort halveringstid

Psykiatri, som alle andre legespesialiteter, innebærer livslang læring for å kunne tilby pasientene oppdatert utredning og behandling. Hva skjer med pasientsikkerheten hvis psykiateren ikke har oppdatert seg siste fem år? Eller ti år? Eller enda verre?

Medisinsk historie er full av «sannheter» som senere har blitt tilbakevist som feilaktige, eller noen til og med farlige. Eksempler inkluderer anbefalinger gitt på 1970 og -80-tallet om mageleie for spedbarn, men som senere viste seg å øke risiko for krybbedød betydelig. Videre at magesår ikke primært skyldes stress og bekymringer, men i de fleste tilfeller er forårsaket av en bakterie som kan utryddes med antibiotika. Dette representerer store endringer i nyere medisinsk historie som knapt kan oversees. I tillegg finnes tallrike mindre oppdagelser som kan gi grunnlag for endret praksis. Det er disse som krever aktiv og fortløpende kunnskapsgjennomgang for å sikre at man som spesialist alltid er faglig oppdatert.

Mange eksempler

Ny kunnskap om dramatisk forkortet levealder for pasienter med alvorlige psykiske lidelser er nok et eksempel som bør medføre praksisendring innen psykisk helsevern. Det faktum at hjerte- og karlidelser tallmessig bidrar mest til den økte dødeligheten burde stimulere til økt samhandling med spesialister innen somatisk medisin.

Legeforeningen har utarbeidet forslag til etterutdanning for legespesialister. I løpet av fem år skal spesialistene gjennomføre ulike etterutdanningsaktiviteter, eksempelvis spesialistkurs og hospitering ved andre avdelinger.

Forstemmende tilbakemeldinger

Etterutdanningsutvalget i Norsk psykiatrisk forening har nylig gjennomført en spørreundersøkelse blant foreningens spesialister for å kartlegge gjennomføring av etterutdanningsaktiviteter, og fikk svar fra 766 medlemmer. Tilbakemeldingen var forstemmende. Nesten halvparten hadde benyttet fire eller færre kursdager til etterutdanning siste år, mot ti kursdager som regnes som god praksis for spesialister. Bare én av fem leger hadde hospitert ved annen avdeling, og 35 prosent hadde deltatt på internasjonal konferanse siste fem år. Utvalget fikk urovekkende nok tilbakemelding på at kategorien null kursdager manglet.

Årsakene til lav etterutdanningsaktivitet er sannsynligvis sammensatte, men hovedforklaringer er stort arbeidspress som gjør fravær fra arbeidsplassen vanskelig, nedprioritering fra arbeidsgivers side, og økonomiske utfordringer i alle landets helseforetak.

Kortsiktig sparing

Det å bruke sparekniven på faglig utvikling hos helsetjenestens gull, de ansatte, er en kortsiktig løsning. Mangelen på leger i psykisk helsevern er stor. I mange helseforetak dekkes legebehov av vikarer fra private byråer, noe som igjen fører til økte utgifter og trolig mindre i kurspotten for alle faste ansatte.

Mange stiller spørsmål ved hvordan man skal rekruttere, motivere og beholde spesialister både i psykiatri og andre deler av spesialisthelsetjenesten. Gode etterutdanningsmuligheter er ikke det eneste svaret på spørsmålet, men det er heller ikke uviktig, og beslutningstakere oppfordres til å ha det med i vurderingen.

Forutsigbarhet for både ansatte og ledere er viktig for drift og etterutdanning. Det er ingen overordnet organisering av spesialisters etterutdanning i psykiatri. Her ligger det store muligheter for bedre kvalitet, utarbeiding av kurs og læringsaktiviteter for å dekke etterspurte behov og bedre planlegging av fravær opp mot klinisk virksomhet.

Tilbudet bør styrkes

Den faglige interessen er stor blant spesialistene. Etterutdanningsutvalget fikk en rekke forslag til tema som det ønskes mer tilbud om etterutdanning i. Her bør både fagforening, helseledere og andre beslutningstakere se på muligheter fremover. Et felles viktig mål vil være å styrke den offentlige helsetjenesten, med motiverte og oppdaterte spesialister.

Mange spør seg nok om digital etterutdanning er veien å gå for å gi god og rimelig tilgang til for eksempel kurs. I spørreundersøkelsen foretrakk fire av fem leger fysiske kurs, mens bare én av ti foretrakk digitale kurs. Dette gjenspeiler nok varierende læringsutbytte på digitale flater, slik at alle læringsformer bør være med i det videre etterutdanningstilbudet.

Etterutdanningstilbudet av norske psykiatere bør styrkes. Det er mange som er bekymret for et overbelastet psykisk helsetilbud i årene som kommer. Da er faglig oppdaterte psykiatere helt nødvendig for å sikre god kvalitet, pasientsikkerhet og god ressursutnyttelse.

Ingen oppgitte interessekonflikter

For Utvalg for etterutdanning:

Erik Johnsen

Marit Tveito

Siv Elin Pignatiello

Martine Strandlie

Marit Haram

Morten Selle