Når helsepersonell forlater offentlig sektor, handler det ikke bare om lønn

I Dagens Medisin 2025-01-07 argumenteres det for å skattlegge private aktører for å kompensere for utfordringer som disse kan medføre for offentlige aktører. Det er lett å ha sympati for tankegangen, men diskusjonen bør også inkludere hvorfor mange ansatte velger å gå over til privat sektor. Basert på erfaring fra begge sider – som ansatt og som pasient – er det klart at motivasjonen for å forlate det offentlige helsevesenet ikke bare handler om lønn, men om noe mer grunnleggende: muligheten til å gjøre en god jobb uten å bli hindret av ineffektive systemer, dårlig ledelse eller kolleger som er rekruttert på bakgrunn av alder, ansiennitet eller personlige relasjoner, snarere enn kompetanse.

Offentlig sektor har mye å lære av hvordan private aktører opererer. For å sikre like konkurransevilkår og forbedre tilliten til det offentlige helsevesenet, foreslår jeg følgende krav til offentlige aktører for å kunne motta støtte fra privat sektor:

• Rekruttering basert på kompetanse: Ansettelse bør skje på bakgrunn av personlig egnethet og kvalifikasjoner.

• Anerkjenne at mange norske leger er utdannet i utlandet, og legge til rette for at spesialistutdanning finansieres fra en felles nasjonal pott, slik at både offentlig og privat sektor kan bidra likeverdig til utviklingen av helsepersonell.

• Effektive systemer: Det bør unngås å bruke fordyrende og prestisjebelastede systemer, som Helseplattformen, når disse ikke bidrar til effektivitet eller kvalitet.
• Åpenhet om feil: Feil må kommuniseres åpent for å bygge tillit og drive forbedring, fremfor å bli dysset ned for å beskytte institusjoner.
• Strategisk prioritering ved nedskjæringer: Når kutt er nødvendige, bør de målrettes for å bevare kvalitet i det som faktisk tilbys, fremfor å svekke hele tjenestetilbudet med generelle ostehøvelkutt.

Når det gjelder spesialisering, kan det også være på sin plass å reformere hvordan spesialistutdanningen finansieres. At offentlige sykehus belastes med kostnadene når ansatte senere går over til privat sektor, kan oppleves urimelig. En mulig løsning er at spesialistmidler administreres fra en felles nasjonal pott, som også gir private aktører mulighet til å bidra til spesialisering.

Ingen har så vidt jeg vet foreslått å skattlegge privat sektor for at universiteter og høyskoler utdanner arbeidstakere som senere tar jobb i privat sektor. Likevel ser vi en tendens til å se privat sektor som en belastning, snarere enn som en mulighet for innovasjon og læring. Kanskje er det på tide å fokusere mer på hva det offentlige helsevesenet kan lære av de mekanismene som gjør privat sektor attraktiv – både for ansatte og pasienter.

Ingen oppgitte interessekonflikter