NYTT FUNDAMENT: Traumeberedskap må baseres på et annet fundament enn «ildsjeler». Er det én ting som er sikkert, er det at ledelse må skje gjennom hele lederlinja, skriver Bjørn Atle Lein Bjørnbeth.

Foto: Vidar Sandnes

Sentral detaljstyring tilhører fortiden

Min største bekymring for øyeblikket er ikke at vi er «for mye» OUS 2.0. Vi er fortsatt for lite.

Publisert

I 2009 ble Oslo universitetssykehus etablert som en sammenslåing av sykehusene Rikshospitalet, Ullevål, Radiumhospitalet og Aker. Å etablere nye strukturer – og ikke minst felles kultur – er krevende. I 1.0-versjonen av OUS var det behov for å konsolidere den nye organisasjonen.

Vi lanserte OUS 2.0 for styret i august 2023. Ambisjonen var, og er, i større grad å se mulighetene i det som ligger foran oss. Vi jobber for å gå fra for mye kontroll til tillit. Med OUS 2.0 tydeliggjør vi ansvar og flytter myndighet nærmere der pasientbehandlingen, forskningen og utdanningen foregår.

Samordning på tvers 

I nyhetsartikkelen Slanker direktørstaben og flytter makt og penger ut i klinikkene løfter undertegnende fram at ledelsen ved sykehuset først og fremst består av våre 15 klinikkledere, ikke direktørene i den sentrale staben.

Krisen ved traumeavdelingen i OUS skyldes manglende ledelse av sykehuset, skriver konserntillitsvalgt Christian Grimsgaard i Helse Sør-Øst.

Han er inne på noen viktige områder jeg gjerne kommenterer på. Et kjernespørsmål er hvordan samordning på tvers av klinikkene skal drives innen rammen av OUS 2.0.

Det er en opplagt utfordring, men egentlig helt uavhengig av organisering i klinikk/linje og stab. Enhver virksomhet av en viss størrelse og med flere funksjoner har disse utfordringene.

Det gjennomføres nå strukturelle endringer ved OUS som har det til felles at de går på tvers av klinikkene. Omstillingene er nødvendig for å oppnå faglig og økonomisk bærekraftig drift, slik styret har sluttet seg til. I disse prosessene bruker klinikklederne stadig mer tid sammen for å diskutere felles utfordringer, støtte hverandre og styrke samarbeidet og samhandlingen.

Klinikklederne for våre medisinske klinikker er leger og sykepleiere, med betydelig erfaring fra klinikk, forskning og ledelse. 

«Frisættelse» og tillitsreform 

Det går en bølge gjennom dansk spesialisert medisin som langt bedre enn norske «autonomi» beskrivelser utviklingsbehovet for vår tjeneste: «Frisættelse» er det befriende begrepet på dansk.

Her hjemme er regjeringens tillitsreform ment å øke handlingsrommet og gi mer faglig frihet til førstelinjen i staten og i kommunesektoren. Vi må erkjenne at teori er enklere enn praksis. OUS 2.0 er en retning med konkrete grep for å gi fagfolkene og lederne nær pasientbehandlingen og forskningen den tilliten de trenger for å lykkes.

Ved OUS legger vi nå om fra et nokså omfattende rapporteringsregime til at klinikkene rapporter på de store linjene. Virksomhetsstyringen skal skje på få og sentrale parametere, og den må først og fremst peke framover.

Tiden brukt på rapportering og skjemaer må ned, vi må avbyråkratisere tjenesten.

Her er vi bare så vidt i gang. Det går altfor sakte. Min største bekymring for øyeblikket er ikke at vi er «for mye» OUS 2.0. Vi er fortsatt for lite. 

Faglig og stedlig ledelse

I nye bygg på Radiumhospitalet driftes virksomheten på tvers av klinikkstrukturen for å sikre bedre pasientforløp og bedre ressursbruk. Ved Radiumhospitalet har lederen av Kreftklinikken, Sigbjørn Smeland, et stedlig ansvar. Behovet for stedlig ledelse er over år etterlyst av tillitsvalgte.

Oslo universitetssykehus har over 24.000 ansatte og 1200 ledere. Virksomheten er ulik alle andre sykehus i Norge. «Traume har vært holdt sammen av ildsjeler i en årrekke som har fått hjelp av nivå 1 når det kniper», skriver Grimsgaard.

Det har han helt rett i. Sitatet viser hvorfor det er behov for en mer robust og bærekraftig organisering for denne nøkkelfunksjonen. Traumeberedskap må baseres på et annet fundament enn «ildsjeler». Er det én ting som er sikkert, er det at ledelse må skje gjennom hele lederlinja.

Store endringer 

Gitt etableringen av «OUS 1.0» med sammenslåingen av sykehusene i 2009, er jeg overbevist om at tiden var overmoden for å rigge sykehuset på en ny måte. 

Helse- og omsorgstjenestene må drives radikalt annerledes i årene som kommer, også når vi tar inn over oss det nasjonale utfordringsbildet med demografiendringer, mangel på arbeidskraft og den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS