Spesialistutdanning er investering i morgendagens pasientbehandling

«Yes, i dag føler jeg meg som verdens beste lege!» Det sa en LIS-kollega som hadde vært på operasjon. Overlegen som var der hadde tatt seg tid til å forklare og latt henne få oppleve mestring. Mestring skaper motivasjon, og motivasjon skaper læring og trivsel. Det er viktig i en helsetjeneste som sliter med å beholde og rekruttere leger.

Men supervisjon og veiledning i spesialistutdanningen handler ikke bare om å skape en personlig opplevelse av mestring og motivasjon. Det er en nødvendighet for å sikre kompetanse og forsvarlig pasientbehandling, og det er noe alle LIS har krav på. Situasjonen beskrevet over er ikke unik, men den er heller ikke vanlig. Altfor ofte går noen hjem uten at man kjenner seg spesielt flink eller motivert. Sannsynligvis er det medvirkende til at flere unge leger slutter, eller vurderer å slutte, i sykehusene.

I Yngre legers forenings medlemsundersøkelse om spesialistutdanning fra i fjor anga 54 prosent av respondentene å være forsinket i sin spesialistutdanning, med en median forsinkelse på rundt 12 måneder. Rekrutteringsvansker, stramme budsjetter og omstillingsarbeid ble trukket frem som særlig viktige årsaker til at legene ikke fikk gjennomført nødvendige rotasjoner, lært seg prosedyrer, gjort læringsaktiviteter eller dratt på kurs. Omregnet til nasjonalt nivå fører disse forsinkelsene til omkring 4500 tapte spesialistårsverk – på sikt. 4500 årsverk i et land der vi sårt mangler spesialister.

Spesialistutdanning er også drift

Spesialistutdanningen er utformet etter prinsippene om kompetansebasert medisinsk utdannelse; vi skal fortløpende bli vurdert og få tilbakemeldinger for å oppnå kompetansen som kreves for å være spesialist. Likevel angir bare 9,8 prosent av våre medlemmer at de får daglig supervisjon og hele 33 prosent får kun svar på spørsmål når de spør om hjelp – det forutsetter at de kan nok til å vite hva de skal spørre om. Mindre enn 5 prosent får vurdering med tilbakemelding før læringsmål godkjennes.

Jeg tror ikke tallene skyldes at våre overlege-kollegaer ikke vil gi supervisjon eller følge opp utdanning. Dette handler om mangel på tid og kunnskap om kompetansevurdering, og manglende prioriteringer. I en sykehusverden med stadig strammere budsjetter er konsekvensen urealistiske effektiviseringskrav og omstillingsarbeid – som både ledere og ansatte bruker mye tid på. Den største tidstyven vi har i helsetjenesten i dag er tiden som må brukes på å finne på tiltak for å møte slike effektiviseringskrav. Det fjerner dyrebar tid og ressurser vi kunne ha brukt på pasientbehandling, men ikke minst også på de andre lovpålagte oppgavene - som blir nedprioritert.

Sykehusene har nemlig fire sidestilte, lovpålagte oppgaver: Pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og pasient- og brukeropplæring. Det er helt riktig at vi bruker mest tid på pasientbehandling, men prioriterer vi egentlig pasientbehandlingen godt nok når vi prioriterer ned spesialistutdanning, forskning og fagutvikling? Morgendagens pasientbehandling er nemlig avhengig av at helsepersonell utdannes i dag, at det forskes på nye behandlingsmuligheter og at fagutviklingen står sterkt. Å investere i spesialistutdanning er ikke et personlig gode for den enkelte lege – det er en investering som sikrer befolkningen tilgang til kompetent helsepersonell og helsetjenester av høy kvalitet når vi trenger det.

Faget må løftes frem

Flere studier har sett på sammenhengen mellom kvalitet i spesialistutdanning og medisinske feil. De viser tydelig hva pasientene og samfunnet vinner på at det prioriteres supervisjon med god kvalitet[1]: Bedre pasientbehandling, mindre medisinske feil, bedre faglig progresjon og tryggere leger. Det gir i neste rekke mer selvstendige LIS som raskere kan gi mer og bedre pasientbehandling. Likevel er det lite å spore om spesialistutdanning i budsjettdiskusjoner rundt omkring i sykehusene. Spørsmålet om det er verdt investeringen burde være enkelt å svare på.

Problemet i helsetjenesten mange steder er at ønsket om lydighet overfor pålagte budsjettrammer vektes høyere enn lojaliteten til kvaliteten i pasientbehandlingen og ivaretakelse av hele samfunnsoppdraget. Ønsket om å vise til økonomisk kontroll går utover de verktøyene man kunne hatt for å faktisk få dette til; motiverte ansatte og arbeidsmiljø hvor det faglige fokuset er stort, der alle opplever at det både er trygt å være og trygt å lære. 

Ideen om hvordan vi best utøver faget vårt kommer fra gulvet – det må verdsettes. Men forståelsen og kunnskapen om at læring må og skal skje hele legelivet, og at det legges til rette for det, må starte hos de som har det øverste ansvaret; myndighetene og alle landets sykehusdirektører.

Å være lege er kanskje en av verdens beste jobber. Skal det forbli slik også i fremtiden, må fagets plass i helsetjenesten løftes frem. Vi som er fremtidens spesialister må få den faglige kompetansen som trengs for at vi skal kunne være skuldrene til neste generasjon leger. Vi må oppleve at læring, trening og prestasjon har trygge rammer, slik at vi alle kan gå hjem med en opplevelse av å mestre og tenke at "Yes, jeg er verdens beste lege" – fulle av motivasjon til å lære, trygghet til å feile og et ønske om å bli. Det vil skape en av verdens beste offentlige helsetjenester – også i fremtiden.

[1] Anesthesia & Analgesia