Skattlegging av private helseaktører: Et nødvendig tiltak for å sikre gode offentlige helsetjenester

I takt med at private helseaktører vokser i omfang, står vi nå overfor en utfordrende balanse mellom det offentlige og private helsetilbudet. Mens det private helsemarkedet kan tilby rask behandling for de som kan betale, medfører denne utviklingen betydelige utfordringer for det offentlige helsevesenet. Helsepersonellkommisjonen fremhever at tilstrekkelig og kompetent personell er avgjørende for at sykehus og kommuner skal kunne tilby helse- og omsorgstjenester av god kvalitet.

Hva er problemet?

Private helseaktører kan konkurrere om helsepersonell som en knapp ressurs. For å sikre en rettferdig fordeling av byrder og ressurser, bør vi innføre en målrettet offentlig avgift på private helseaktører. Avgiften bør dekke både offentlige utgifter relatert til utdanning og spesialisering av helsepersonell, samt dekke ekstra kostnader knyttet til håndtering av komplikasjoner relatert til privat behandling som kirurgiske inngrep.

Løsningen: Tre grunnleggende avgiftselementer

For å sikre et bærekraftig offentlig helsevesen og samtidig dra nytte av det beste fra private helseaktører, foreslår vi å innføre en spesifikk avgift på private helseaktører basert på tre sentrale komponenter inkludert dekning av kostnader til utdannings, spesialisering og håndtering av komplikasjoner.

Dekning av utdanningskostnader

Helsepersonell som ansettes i fullprivate helsetjenester har som regel fått sin utdanning ved offentlige universiteter og høyskoler. Disse utdanningsinstitusjonene er finansiert av skattebetalernes penger. For hver lege, sykepleier eller spesialist som forlater det offentlige til fordel for det private, mister vi en investering som kunne kommet hele befolkningen til gode. En avgift basert på utdanningskostnadene, eksempelvis beregnet som kostnaden for en medisinsk grunnutdanning per ansatt fordelt over et vanlig karriereløp, kan bidra til å kompensere for dette tapet.

Dekning av spesialiseringskostnader

Spesialistutdanning er også en kostbar prosess. Denne gjennomføres stort sett ved offentlige sykehus og knyttet opp mot primærhelsetjenesten i kommunene som begge er dekket av offentlig finansiering. Private helseaktører drar fordel av denne kompetansen uten å bidra til de betydelige kostnadene det offentlige har båret. En avgift knyttet til kostnadene for spesialiseringsutdanning vil sikre at det offentlige helsevesenet ikke subsidierer det private markedet og samtidig kan bidra til bærekraft både i det offentlige og private.

Håndtering av komplikasjoner

Behandlinger som for eksempel kirurgi kan i en del tilfeller medføre komplikasjoner. Dersom behandlinger og finansieringen av disse utføres i det private, men håndteringen av komplikasjonene går utover det de private er i stand til å håndtere, blir dette ofte noe det offentlige ender opp med å håndtere. Dette har naturligvis betydelige kostnader. Det offentlige helsevesenet tar derfor uforholdsmessig ofte på seg byrden med å rette opp i feil eller komplikasjoner fra private behandlinger. En tilleggsavgift for å dekke de faktiske kostnadene ved å håndtere slike tilfeller er ikke bare rettferdig, men nødvendig.

Derfor vil de ikke ha en felles pengepott for uforutsette legemiddelkostnader

Hvorfor er dette nødvendig?

Det offentlige helsevesenet er en grunnleggende del av det norske velferdssystemet, og det er bygget opp gjennom generasjoner av fellesskapets innsats og investeringer. Når private aktører rekrutterer helsepersonell som er utdannet og spesialisert med offentlige midler, skjer en direkte overføring av ressurser fra det offentlige til det private, uten tilsvarende tilbakebetaling. Dette svekker kapasiteten til det offentlige helsevesenet, som fortsatt må betjene majoriteten av befolkningen. Videre skaper dette en urettferdig konkurransesituasjon blant annet relatert til utdanning og at kompliserte behandlingsforløp må overtas av det offentlige, slik at det private kan tilby bedre lønnsbetingelser og raskere tjenester. Det offentlige står igjen med økte kostnader og redusert kapasitet. Innføringen av en slik avgifts- og skattlegging er ment som et tiltak for å balansere ressursstrømmen og sikre at det offentlige helsevesenet forblir bærekraftig, rettferdig og at høyt prioriterte helsetjenester forblir tilgjengelig for alle.

Veien fremover

Å skattlegge private helseaktører på denne måten vil naturligvis kreve en politisk og juridisk prosess. Det er avgjørende å sikre at slike tiltak er målrettede, rettferdige og basert på transparente beregningsmetoder. Samtidig bør man vurdere insentiver for å styrke samarbeidet mellom offentlig og privat sektor, slik at ressursene utnyttes på best mulig måte. Norge har lenge hatt et sterkt og solidarisk helsevesen, men vi kan ikke ta dette for gitt da det er en trend med hjerneflukt fra det offentlige til det private helsevesenet. Dette blir naturligvis på toppen av det store globale problemet med hjerneflukt fra lav- til høy-inntektsland. På sikt, kunne en derfor også jobbe for å få på plass et lignende internasjonalt rammeverk. Skattlegging av private helseaktører er et viktig steg for å sikre at det offentlige helsevesenet ikke bare overlever, men fortsetter å levere høykvalitets helsetjenester til hele befolkningen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Røntgenlege vil ikke akseptere tilbakekalling av autorisasjon