Førstelinjelederens betydning

En førstelinjeleder i et helseforetak er også en mellomleder. Mellomlederen sitter mellom toppledelsen og førstelinjemedarbeideren. Avhengig av foretakenes størrelse kan det være flere lag med mellomledere. Det som først og fremst karakteriserer en mellomleder er at vedkommende leder andre uten selv å være utøvende tjenesteyter, og uten å være en del av toppledelsen (Hope, 2015).

I mellomlederteorien er lederperspektivet viktig. Oppdraget er å skape resultater – det være seg kvalitet, aktivitet eller økonomi - gjennom andre. Lederne på nivåene over har i økende grad, etter hvor nært toppleder man sitter, ansvar for å peke retning, tildele rammer og klargjøre resultatforventning snarere enn å forsøke å styre detaljene (Balogun & Johnson 2005). Det er med andre ord der hvor oppgavene utføres at detaljene både må styres og utvikles. Nettopp derfor er førstelinjelederen helt sentral.

Strategiske rolle

Vi lykkes ikke med utvikling av helseforetakene våre uten at førstelinjelederen er ombord. Det betyr at de må ha rammer som gir dem muligheten til å være ledere og ikke administratorer. De må ha fullmakter og ressurser som gjør dem i stand til å utøve sine ansvarsområder. De må få være med å utvikle tjenesten, samtidig som de må ha kunnskap og forståelse for hvilken retning foretaket går i og hvilke rammer de har å operere innenfor.

Både praksis og forskning viser at førstelinjelederne ofte ikke får den informasjon og oppfølging de trenger for å være gode ledere. Samtidig ser vi at resultatene er bedre i organisasjoner hvor informasjonsflyten fungerer godt mellom ledernivåene. Slike funn har bidratt til at vi i mellomlederlitteraturen finner argumenter for både at mellomlederen er en betingelse og en eventuell brems for utvikling.

Strategi handler om hvordan vi realiserer virksomhetens mål, og vi kan skille mellom planlagt strategi og realisert strategi. Den realiserte strategien er summen av alle de små og store enkeltprosesser alle medarbeiderne i organisasjonen utfører hver dag (Jarzabkowski et al., 2007). Dette betyr at vi gjerne leverer noe helt annet enn det som var planlagt dersom informasjonsflyten i organisasjonen ikke fungerer etter hensikten. I organisasjoner som har stort sammenfall mellom planlagt og realisert strategi ser vi at kommunikasjonen gjennom lederleddene fungerer godt.

Oversetter

Likert (1961) skrev om mellomlederen som «linkingpins» i organisasjoner, gjerne oversatt til norsk som et nav eller koblingspunkt. Jeg velger heller å bruke begrepet oversetter. Mellomlederens viktigste rolle er å oversette strategiske intensjoner til praktisk handling og samtidig sende informasjon av strategisk betydning opp i organisasjonen og fram til beslutningstakerne.

To av mellomlederlitteraturens pionerer, Steven W. Floyd og Bill Wooldridge, viste tidlig at organisasjoner som aktivt brukte mellomlederen i utformingen av strategi utviklet mer robuste og resultatfremmende strategier enn organisasjoner som ikke gjør det.

Førstelinjelederen har med andre ord stor betydning, ikke bare for utøvelse av tjenesten, men også for å bidra til de lange strategiske linjene. Det er topplederen sitt ansvar å legge til rette for at vi utvikler organisasjoner hvor kunnskapen og bidragene fra de som har skoene på, blir nyttiggjort og tatt med i det langsiktige arbeidet. Det styrker også førstelinjeledere sin motivasjon når de opplever gjennomslag for nye og gode ideer basert på sin erfaring og opplevelse.

OUS flytter makt og penger ut i klinikkene: «Vi må sørge for at problemene løses der hvor problemene er. Det er de som står med skoene på som best kan definere hva problemet dreier seg om, men som også har innsikt i hvilke løsninger som finnes», siterer jeg fra DM. Ansvar, makt og ressurser må ut der hvor oppgaven skal løses. Å gjøre det er å myndiggjøre og ansvarliggjøre de som faktisk utfører jobben, helt i tråd med mellomlederlitteraturen.

I Finnmark

De teoriene jeg deler her er også de vi lever etter i ledelsen av Finnmarkssykehuset. Jeg mener våre førstelinjeledere er avgjørende for at vi skal kunne levere på våre målsetninger, og vi er helt avhengig av deres perspektiver for å legge strategier vi kan ha felles tro på. Dette betyr ikke at vi alltid er enige, men det er nettopp i spenningsfeltet mellom ulike syn at de gode løsningene utvikles.

Førstelinjelederen sin betydning er en av de sentrale beveggrunnene for den utstrakte medvirkningen vi har hatt og fortsatt har i utviklingen av organisasjonen i Finnmarkssykehuset. Denne gruppens sentrale rolle i foretaket er også en av grunnene til at styret vårt har besluttet å fjerne ett lag med mellomledere, samtidig som fullmaktene i førstelinjen utvides. Med færre lag av oversettere både opp og ned i organisasjonen kommer vi til å ha tettere kommunikasjon, bedre oppfølging av de viktigste lederne og derfor også større sannsynlighet for at de strategiene vi realiserer er de som leverer de beste helsetjenestene for befolkningen i Finnmark.