Tillitsreformen som forsvant

Visjonene til reformen var store og tydelige: Mindre detaljstyring, færre rapporteringskrav og større frihet for helsepersonell skulle skape et system som både ansatte og pasienter kunne ha tillit til. Erfaringen viser at målene ikke er nådd. Eksempler fra hele landet viser at helsevesenet i stedet preges av mistillit, interne konflikter og manglende ressurser.

Varslingssaken i Finnmark: Tillit på bristepunktet

En av de mest slående sakene kommer fra Finnmarkssykehuset, der leger har varslet om alvorlige problemer med ledelsen. Konflikten har eskalert til et nivå der ansatte frykter oppsigelser som følge av det de opplever som en gjengjeldelse mot varslere.

Styreleder og sykehusledelse avviser anklagene, men situasjonen avdekker en dyp tillitskrise mellom ansatte og ledelse. Administrerende direktør Ole Hope mener omstillingene er eneste veien ut fra et stort økonomisk uføre, men dårlig ytringsklima og raske prosesser som skaper konflikter svekker muligheten for å få med seg laget.

Denne typen interne stridigheter er ikke bare et lokalt problem. De speiler en bredere utfordring i helsevesenet, der ansatte stadig oftere rapporterer om dårlig kommunikasjon, manglende involvering i beslutninger og en toppledelse som oppleves som fjern fra den kliniske virkeligheten.

Helseplattformen: Et eksempel på systemsvikt

Helseplattformen i Midt-Norge skulle bli et banebrytende IT-system som forente primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Målet var å forbedre pasientsikkerheten, redusere feil og frigjøre tid for helsearbeidere. I stedet har prosjektet blitt et skoleeksempel på hvordan dårlig planlegging, manglende involvering og kostnadsoverskridelser kan underminere en god idé.

Riksrevisjonen har pekt på store kostnadsoverskridelser og dårlig brukerinvolvering som hovedårsaker til problemene. Ansatte som advarte om svakheter tidlig i prosjektet, føler seg overkjørt, og føler avmakt.

Dersom ansatte ikke opplever at systemet hjelper dem i deres arbeid, vil de heller ikke bruke det på en effektiv måte – og tilliten til hele systemet forvitrer. For å lykkes, må helsetjenesten lære av feilene i Midt-Norge: Brukerne må være involvert fra start, og prosjektene må ha realistiske mål, tydelig ledelse og tilstrekkelige ressurser til å levere på løftene.

Stavanger: Bekymring for nye sykehus

Ved Stavanger Universitetssykehus (SUS) er bekymringene rundt det nye sykehuset en påminnelse om hvordan feil prioriteringer kan svekke både ansattes tillit og pasientsikkerheten. Overleger ved SUS har vært tydelige i sin kritikk: Det nye sykehuset mangler kapasitet og tilpasninger til dagens behov, langt mindre til fremtidens behov.

Mangelen på respons og vilje til å justere kurs skaper en ond sirkel: Når ansatte ikke opplever å bli hørt, svekkes deres engasjement, og systemet klarer ikke å beholde og rekruttere dyktige fagfolk. Overlegene ved SUS er klare i sin tale: Hvis ikke kapasiteten og kvaliteten på sykehuset bedres, vil det få alvorlige konsekvenser for pasientbehandlingen.

Denne situasjonen reflekterer en mer grunnleggende problemstilling ved landets helseforetak: en styringskultur som i økende grad oppfattes som lite forankret i helsefaglige behov. Helseforetakene opptrer som om de kun var forretningsmessige foretak, med en prioritering av effektivitet og økonomi over faglighet og pasientomsorg.

Saken i Stavanger er også et speilbilde av de bredere problemene med tillitsreformen. En reform som skulle bygge ned byråkrati og gi mer autonomi til fagfolk, blir motarbeidet av en helseforetaksmodell som prioriterer økonomiske mål fremfor faglig skjønn. Det er vanskelig å bygge tillit når ansatte ser at ressursene ikke samsvarer med de kravene som stilles til dem, og når beslutninger ofte tas over hodene deres.

En helsepolitikk uten handling

Disse eksemplene viser at problemene i helsevesenet ikke er isolerte hendelser. De er symptomer på et system som sliter med grunnleggende utfordringer: mangel på ressurser, sviktende ledelse og en kultur der tillit mellom ansatte, ledelse og myndigheter er i ferd med å bryte sammen.

Regjeringens tillitsreform skulle møte disse problemene, men reformen har i stor grad blitt stående på stedet hvil. Manglende gjennomføringsevne og en utydelig visjon har gjort at reformen nå fremstår som lite annet enn et politisk slagord.

Hva må gjøres?

For å gjenoppbygge tilliten i helsevesenet trengs handling på flere fronter:

Det må først og fremst legges til rette for at ansatte kan uttrykke bekymringer uten frykt for represalier, som i saken ved Finnmarkssykehuset. Det må bygges en kultur for tillit.

Det virker åpenbart, men i tillegg må det utøves en ledelse som har mindre oppmerksomhet rettet mot måltall og rapportering, og mer på faglighet og samarbeid.

Helsetjenesten må få på plass mer langsiktig planlegging av sykehusstruktur. Overlegeforeningen har i årtier kjempet for en sykehusplan. En langsiktig plan. En overordnet og noe diffus helse- og samhandlingsplan dekker ikke dette behovet.

Ansvarlige parter kan ikke fortsette å late som de lærer av feil, samtidig som feilene gjentas kontinuerlig. Innføringen av Helseplattformen etter de mislykkede versjonene i Danmark og Finland er eksempler på manglende læring. Det at det fortsatt bygges nye sykehus uten garderober og arealer nok til brukerne, helsepersonellet, er det samme. Sykehus og Digitale verktøy må være tilpasset de som bruker dem. Ansatte må involveres i utviklingen, slik at de faktisk støtter arbeidsflyten.

Og til sist; Reformene må følges opp med tilstrekkelige midler til å gjennomføre dem. Uten investeringer i både folk og utstyr, vil tillitsreformen for alltid bli stående som et luftslott 

Tid for handling

Regjeringen står nå overfor et veiskille. Reformen som skulle være en av regjeringens største politiske satsinger, har blitt symbolsk for manglende gjennomføringskraft.

De kan enten gjenreise tillitsreformen som en reell politisk prioritet eller la den gå inn i historien som et mislykket forsøk. For å lykkes må de ikke bare rette opp i systemiske feil, men også gjenoppbygge tilliten mellom politikere, helsearbeidere og samfunnet som helhet.