Obligatorisk hjemmekos og kr. 300.000,- i utlegg for å bli allmennlege

Fra Båtsfjord kommune tar det ett døgn å reise til Tromsø for å delta i veiledningsgruppe i allmennmedisin. Så tar det et døgn å komme seg tilbake. Til sammen koster turen rundt kr. 10-12.000,- Penger som en distriktslege må legge ut fra egen lomme. Den som vil bli allmennlegespesialist i et finnmarksdistrikt må gjennomføre slik reise 24 ganger for å få kursbevis for gjennomført veiledningsgruppe. Det blir fort kr. 300.000,- det. For at legene skal kose seg hjemme hos hverandre med bli-kjent-aktiviteter, matlaging og gåturer. For all del, slikt passer sikkert godt for alle som bor en svipptur unna og som liker sammenblanding av jobb og privatliv. Eller lever i en romantisk forestilling om at leger alltid har tid og ekstra ressurser å by på.

For oss andre som lever med en profesjonell innstilling til sitt yrke, som har mer enn nok å gjøre på jobb og på vakt, og som gjerne helst stiller opp for sin hjemkommune, så fremstår kosen anstrengt. Vi foretrekker heller at spesialistutdanningen er målrettet og effektiv. Vi kan til og med akseptere at hele veiledningsgruppen gjennomføres digitalt. Så lager vi maten selv, og bruker tid og krefter på å få den lokale kabalen til å gå opp.

Merkelig konservativt

Det er i det hele tatt noe merkelig konservativt med dagens spesialistutdanning at man skal fly landet på tvers for å inngå i en slags blandet privat/profesjonell sfære der man skal hjem til veileder privat, handle sammen, lage mat, gå turer mv. 

Denne distriktslegen skal nå etter planen reise Båtsfjord – Tromsø for veiledningsgruppe, noe som medfører to døgn på reisefot og fravær fra vakt og beredskap i kommunen. Når skal man da faktisk gjøre jobben kommunen trenger lege til?

Dette problemet virker ikke å oppta de som organiserer utdanningen av legespesialister i landet; de kan strekke seg til litt kald empati der de absolutt har forståelse for at situasjonen er kompleks. Men de går ikke inn i hva som faktisk kreves for å gjennomføre utdanningen fra et finnmarksdistrikt.

For jeg skildrer her en virkelighet -en reell situasjon- som vi som leger i distrikt er nødt til å forholde oss til, enten vi vil eller ikke. Det er ikke slik at kald empati, rasjonelle hensyn eller argumenter kan forflytte folk over fjell og daler på tvers av landet, ei heller sørge for at det faktisk er en opplagt lege på vakt i en utkantkommune.

Hvis ikke poenget er tydelig nok, så tar jeg inn de viktigste punktene her:

• myndighetene har et overordnet ansvar for å utdanne legespesialister
• utdanningsløpene må være gjennomførbare i praksis, og ikke kun i teorien
• det må tilrettelegges for at leger i utkantstrøk kan delta på linje med leger i byer, og med mindre totalbelastning
• leger i utkantstrøk med lang reisevei og mye større vakt-/beredskapsbelastning enn andre leger trenger særlig tilrettelegging, f.eks ved mulighet til å delta digitalt.

Ekstrapoeng:

• leger som spesialiseres etter gammel ordning må prioriteres for veiledningsgruppe for å komme i mål innen (eller i det minste rett etter) endelig søknadsfrist den 31.12.26. Evt må det lagres overgangsregler som tar hensyn til opparbeidet erfaring, kurs, læringsmål mv.

Ekstrapoeng:

• Regelverk som kommer i veien for at man når hovedformålet med å utdanne legespesialister må revurderes og endres/suspenderes. Regelverk som ikke fungerer har ingen egenverdi, og trenger ikke forsvares.

Ekstrapoeng:

• Helsemyndighetene har ikke anledning til å passivt diskriminere leger i utkantstrøk fra å oppnå spesialisering. 

Vi vet at det bygger seg opp til krise i helsevesenet med eldrebølge, dårlig kommuneøkonomi, produktivitetsutfordringer, helsepersonellmangel, sentralisering av kompetanse, mv. Helsemyndighetene må allerede nå sørge for bred mobilisering av ressurser for å møte elementene i krisen. At det allerede er en ulmende fastlegekrise i landet bør vel bare bidra til å forsterke inntrykket av omsorgsplikt fra myndighetene.

Løsningen er til syvende og sist enkel:

• profesjonalisering og effektivisering av veiledningsgruppene
• holde private elementer utenfor
• kortere og mer poengterte møter
• digitalt fremmøte etter egen vurdering, eller i verste fall en behovsprøving.

Tid og penger, det blir det mye snakk om i årene som kommer. Skal man opprettholde kvalitet med mindre av begge deler, så må dugnaden begynne snart.

Ingen oppgitte interessekonflikter