Krisen ved traumeavdelingen i OUS skyldes manglende ledelse av sykehuset

I Dagens Medisin kan vi lese at helseministeren må svare for seg i Stortinget om traumetilbudet i Oslo universitetssykehus. Fra ministerposisjon kan det ikke være enkelt å gi noe klart svar på hvorfor traumeberedskapen i landets største sykehus er i ferd med å rakne. Dels er forklaringen sammensatt, og dels er svikten resultat av flere års neglisjering av ledelse i sykehuset. En må kjenne indre forhold i organisasjonen for å kunne forstå situasjonen.

Tre økonomer og en forsker på topp

Ministeren kan imidlertid lese mye ut av et oppslag i Dagens Medisin. Her roser toppledelsen omorganiseringen de har igangsatt under navnet OUS 2.0. Ni direktører på øverste nivå har blitt til tre. Under direktør Bjørnbeth er det nå tre økonomer og en forsker i den øverste staben. Ikke bare er seks direktører fjernet, også deres tilhørende medarbeidere har blitt eksportert ned i underliggende klinikker. Direktørens stab er nær halvert. Både Bjørnbeth og hans nestsjef Mohn Frafjord roser dette «radikale grepet» som noe nær en genistrek. Og det høres ut som om duoen mener at OUS er på vei mot å bli verdensledende også innen ledelse. Utradering av øverste nivå i sykehuset vil «styrke gjennomføringsevnen» forklarer Bjørnbeth.

På spørsmål om hva ulempen ved å svekke øverste nivå i sykehuset kan være, svarer Mohn Frafjord at sykehuset «ikke taper noe som helst på systemnivå. Men vi må skille på det som er på systemnivå og på individnivå». Hva han mener med utsagnet er ikke opplagt for meg. Men hvis han med individnivå sikter til pasientene som skal behandles i sykehuset gir utsagnet mening. For hovedproblemet ved å svekke nivå 1 er at samordningen på tvers av klinikkene svekkes. Og nær sagt alle pasientforløp krever en samordnet innsats på tvers av klinikkene. Når nivå 1 utraderes, seiler hver klinikk i sin egen sjø uten noen til å påse samordning og koordinering.

Varsler møtt med døve ører

Selv enkle pasienter og sykdomstilstander krever koordinering på tvers av klinikkene. De fleste pasientforløp krever støttetjenester fra akuttklinikk, røntgen eller laboratoriefag. Et sår på en fot hos en diabetiker i medisinsk avdeling må kanskje over til karavdelingen. Ender tilstanden med amputasjon må ortopedene inn. Og ideelt sett skulle så pasienten så få tilpasset en protese og rehabiliteres. Dette tilbudet er imidlertid ikke mulig å få i sykehuset lengre. For klinikken som hadde ansvar for rehabiliteringsavdelingen la ned plassene ved årsskiftet. Nivå 1 er ingensteds å se.

Traumeorganiseringen er en sak for seg, mere kompleks enn det meste annet i sykehuset. Traumetilbudet består av et ensemble med fagressurser som har traumatologien som bi-geskjeft (Jeg har tidligere sammenlignet dette med Kardemomme by-orkester). Traume har vært holdt sammen av ildsjeler i en årrekke som har fått hjelp av nivå 1 når det kniper. Nå er det imidlertid knapt noen hjemme på nivå 1, og traumemiljøets interne varsler oppover har vært for døve ører.

Alt annet enn ledelse

Det andre ministeren kan merke seg er rekken av oppslag hvor direktørene i OUS driver med alt annet enn å lede sykehuset. De uttaler seg ikke bare om fortreffeligheten i egne ledergrep, men om IKT og bærekraft og overbehandling og mere til. Ingen kan være alle steder samtidig, og det er ganske tydelig for meg hva direktørene prioriterer. Internt i sykehuset oppleves ledelsen å være fraværende i sentrale fora. Selv de mest grunnleggende oppgaver skyves på. Den kirurgiske klinikken som har hatt ansvar for den viktigste delen av traumetilbudet har ikke fått på plass egen ledelse flere år etter at forrige klinikkleder gav seg. Følgen har vært at utfordringer med ledelse lengre ned i klinikken ikke har vært håndtert.

Min vurdering er at toppledelsen i Oslo universitetssykehus har manglende forståelse av hva det innebærer å lede en svær virksomhet, hvor de enkelte klinikker er like store som hele sykehus. OUS 2.0 kan leses som en formalisering av sviktende innsikt. Resultatet er manglende ressurser og kompetanse i den øverste ledelsen og det koordinerende leddet i landet største sykehus. Manglende ledelse gir seg en rekke negative utslag. Blant dem at klinikkene seiler i sin egen sjø og at ingen tar ansvaret for at traume-tilbudet rakner. Om krisen for traume skulle løses med et nødskrik, vil andre enheter og tilbud i sykehuset rammes i neste omgang. Med dagens organisering kan dette bare gå fra vondt til verre.

Mitt tips til Vestre vil være å bidra til å få på plass en fungerende ledelse i Oslo universitetssykehus. Folk på plass som kan lede den operative driften og koordinere innsatsen på tvers av klinikkene. Det er ikke første gang denne problemstillingen har blitt reist. Men sykehusets styre under ledelse av Gunnar Bovim har så langt ikke bidratt med stort annet enn ros av den visjonære direktør-duoen og deres «radikale grep». Et første skritt på Vestres vei kunne derfor være å be Helse Sør-Øst om å sette inn et nytt styre i sykehuset.

Ingen oppgitte interessekonflikter