En tung start på legekarrieren

Hver dag møter turnusleger i Norge helsevesenet med entusiasme og en genuin vilje til å hjelpe. Likevel blir denne overgangen fra studier til arbeidslivet for mange en prøvelse som setter både deres fysiske og psykiske helse på spill. Hva gjør det med legene – og pasientene – når de som skal sikre trygg behandling selv føler seg usikre, utmattede og alene? Det norske helsevesenet står overfor en utfordring som ikke lenger kan ignoreres: Hvordan kan vi gjøre turnustjenesten til en trygg og lærerik start på en lang og krevende karriere? Dette spørsmålet er mer presserende enn noen gang.

I 2022 skrev Victoria Schei en tankevekkende artikkel i Tidsskriftet om de krevende arbeidsvilkårene for turnusleger, men dessverre ser det ut til at det ikke har blitt tatt seriøst. Hun påpekte viktige svakheter ved systemet, som lange vakter, manglende veiledning og faren for feilbehandling – problemer som fortsatt vedvarer. Scheis forslag, som flere LIS1-stillinger og overleger i akuttmottak, kunne ha gjort en stor forskjell både for pasienter og leger. Det er bekymringsfullt at slike innspill ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

Turnustjenesten: En tung start på legekarrieren

Turnustjenesten, som skal fungere som en overgang fra studier til spesialisering, har for mange unge leger blitt en kilde til stress og utmattelse. Dette er et tema som trenger mer oppmerksomhet, da dagens ordning ofte påfører unge leger en uforholdsmessig stor byrde i en kritisk fase av karrieren. Etter å ha diskutert dette med flere kollegaer, er det tydelig at mange deler de samme erfaringene: Turnustjenesten er for krevende, med manglende støtte og strukturelle svakheter som går utover både helse og arbeidsglede.

For mye ansvar, for lite støtte

Mange turnusleger opplever at de blir kastet rett inn i krevende arbeidsoppgaver uten tilstrekkelig veiledning. På mindre sykehus kan dette bli ekstra utfordrende, da ressursene ofte er begrenset. Som LIS1-lege må man ta imot pasienter, skrive innkallinger, konferere med LIS2-3, legge inn pasienter og delta i morgenmøter, alt dette ofte etter en natt med lite eller ingen søvn. Arbeidsmengden er enorm, og samtidig kan man møte en holdning blant overleger og LIS 2/3 som ikke alltid er støttende.

På mange mindre sykehus kan LIS1 føle seg alene i kritiske situasjoner. Overleger og LIS 2/3 har ofte travle dager selv, men enkelte ganger kan deres holdning oppleves som arrogant eller avvisende. Dette kan forsterke følelsen av isolasjon og gjøre det vanskeligere å søke hjelp eller veiledning.

Diskriminering og manglende konsekvenser

For utenlandske leger kan situasjonen være enda mer utfordrende. Mange opplever strengere behandling eller holdninger som kan virke diskriminerende. Dette bidrar til en opplevelse av urettferdighet og kan gi alvorlige konsekvenser for arbeidsmiljøet. Hvis man forsøker å klage på en overlege eller LIS 2/3, er det ofte lite som skjer. Sykehusene synes å prioritere å beskytte faste ansatte, noe som gjør at slike saker sjelden får konsekvenser for de ansvarlige.

Fysiske og psykiske konsekvenser

Turnustjenesten setter ikke bare press på arbeidsevnen, men også på helsen. Mange turnusleger utvikler stressrelaterte sykdommer som stressutløst fibromyalgi eller utmattelsessyndrom. Enkelte velger å ta lange pauser etter turnusperioden, mens andre blir sykemeldte etter kort tid i ny jobb. Selv opplevde jeg å møte veggen etter turnustjenesten, og jeg vet at jeg ikke er alene.

Turnuslegers utfordringer kan påvirke pasientene direkte ved å øke risikoen for feilbehandling, forsinke behandlinger og redusere kvaliteten på kommunikasjon og oppfølging. Overarbeidede leger har mindre tid og kapasitet til å sikre trygg og grundig behandling, noe som kan svekke både pasientsikkerheten og tilliten til helsevesenet.

Hvor ligger ansvaret?

Spørsmålet om ansvarsfordeling er viktig. Helsedirektoratet har en sentral rolle i å fastsette retningslinjer for turnustjenesten og sikre kvaliteten i utdanningen. Samtidig har Legeforeningen en viktig funksjon som interesseorganisasjon for leger, med ansvar for å forhandle frem bedre arbeidsvilkår og støtte medlemmer som opplever utfordringer.

Det er behov for konkrete endringer for å sikre at turnustjenesten blir en konstruktiv og lærerik periode, i stedet for en belastning:

1. Bedre mentorordninger: Turnusleger bør ha jevnlig og tilgjengelig oppfølging fra erfarne veiledere for å gi støtte og råd i utfordrende situasjoner.
2. Tiltak mot diskriminering: Klare retningslinjer og mekanismer for å håndtere tilfeller av diskriminering og rasisme må etableres.
3. Realistiske arbeidsvilkår: Bedre planlegging av vakter, med fokus på hviletid og arbeidsmengde, er nødvendig for å unngå utbrenthet.
4. Kulturendring: Det trengs en holdningsendring i helsevesenet, der unge leger blir respektert som verdifulle bidragsytere i teamet.
5. Større oppmerksomhet fra myndighetene: Helsedirektoratet og Legeforeningen bør samarbeide om å evaluere og forbedre dagens turnusordning.

Turnustjenesten skal ikke være en test på hvor mye en ung lege kan tåle. Den skal være en læringsarena og en trygg overgang til et langt yrkesliv. Det er på tide med endringer og dette er noe vi som helsepersonell må kreve sammen.

Ingen oppgitte interessekonflikter