Vi trenger en ny tilnærming til psykisk sykdom

HELSEMINISTEREN HAR nedsatt et utvalg for å vurdere «hvordan det kan legges til rette for at kunnskap, forskning, fagutvikling og kontinuerlig forbedring ligger til grunn for behandlingen» i psykisk helsevern. Dette er en god ambisjon. Spørsmålet er bare om mandatet og utvalget går dypt nok i materien – og om det stilles relevante spørsmål i for å kunne oppfylle det overordnede målet om bedre resultater av behandlingen.

Oppdraget ser ut til å legge til grunn forestilling om at mer spesialiserte – «sterkere tematisk organisering» – og standardiserte tjenester kan gi bedre resultater. Det er mulig, men kommer an på det underliggende kunnskapssynet.

TENKEMÅTENE. Psykiatrien har mange konkurrerende tenkemåter om mental helse og sykdom, og hva som gir best behandling. En rådende tenkemåte bygger på medisinske modeller med søkelys på diagnoser og prosedyrer. Man ser psykisk sykdom som et biologisk problem; en ubalanse i hjernens metabolisme som kan korrigeres med medikamenter eller tekniske inngrep.

Psykisk sykdom har selvfølgelig biologiske korrelater ettersom hjernen og kroppen er en biologisk organisme. Men hjernen er et svært sammensatt og dynamisk system, og bevissthet og følelsesliv er altfor komplekse fenomener til å kunne fanges opp med tradisjonell forskningsmetodikk. Vår viten om det biologiske fundamentet for mentale utfordringer og uhelse er derfor svært begrenset.

Dette avspeiles også i våre diagnostiske kategorier for psykisk sykdom, for eksempel DSM III- V, som ikke bygger på tydelige årsakssammenhenger med biologiske eller andre markører.

Psykiatriske diagnoser er i stedet en kategorisering av opplevde fenomener som angst, depresjon og psykose, selv om grensene mellom inndelingene er flytende og overlappingen omfattende. Derfor er reproduserbarhet og reliabilitet i psykiatriske diagnostiser lite overbevisende.

FØLELSENES FENOMENOLOGI. Stressrelaterte tilpassinger former følelsenes fenomenologi. Det er mest relevant å oppfatte mental uhelse som følelser folk sliter med i forhold til sitt personlige, relasjonelle og praktiske liv: Det som nå kalles «psykososiale funksjonsnedsettelser» til forskjell fra «sykdom». Vår individuelle mentale konstitusjon formes nok noe av medfødte eller andre biologiske faktorer, men særlig av stressrelatert epigenetisk preging, sosial og kognitiv læring.

Hjernen, følelser og bevissthet er i sin natur lærende og selvkorrigerende systemer. Derfor er det mer kunnskapsbasert, faglig relevant og pragmatisk effektivt å søke forklaringer og behandlingsmuligheter for «psykososiale funksjonsnedsettelser»

i enkeltmenneskets utvikling og erfaring i møtet med sine sosiale omgivelser. Behandlingspotensialet kan mest effektivt søkes i muligheten til å endre individets selvforståelse og relasjoner til omgivelsene.

De fleste mennesker kan – med hjelp – finne ressurser for positiv endring og potensial for nye tilpassinger med bedre livskvalitet. Psykososiale funksjonsnedsettelser preges av det miljøet man lever i. Mental helse og velbefinnende forutsetter deltakelse, inkludering i meningsfylte aktiviteter og mestringsopplevelser. Dette har behandlingsapparatet ikke bidratt så mye med hittil. Derfor er frivillig sektor og sivilsamfunnets tilrettelegging for deltakelse og gode liv også svært viktig for god mental helse, recovery og livskvalitet.

NY TILNÆRMING MÅ TIL. Er psykiatriens kunnskapsforståelse hovedutfordringen? Den grunnleggende kontrasten i kunnskapsforståelse mellom den medisinske og den relasjonelle opplevelsesfokuserte – fenomenologiske – tenkemåten om mental (u-)helse har fundamentale implikasjoner for utvalgets mål om å fremme behandlingsformer som gir bedre resultater. Ønsker man å hjelpe pasientene til å mobilisere sine ressurser og mestre endring og utvikling inn mot bedre livskvalitet, er det avgjørende å kunne etablere en tillitsskapende relasjon og likeverdig, men utviklende dialog. Søkelys på diagnostiske kategorier og biologiske forklaringer og metoder kan svekke en proaktiv personfokusert relasjon, pasientens tro på egne ressurser og muligheter til endring.

Dersom dette utvalget skal oppfylle sin misjon, må vi forvente at medlemmene går grundig inn på de tydelige signalene som har kommet fra erfarne og tydelige stemmer i fagmiljøet om behovet for et mønsterskifte i tilnærmingen til psykisk uhelse og mentale livsutfordringer.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er tidligere helseminister for Ap og har vært formann i Bioteknologinemnda (2000–2004). Han driver konsulentselskapet World Health Connections og er styremedlem i Selvhjelp Norge, Folkehelseforeningen og CRUX-tiltakene på Hamar.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 03-utgaven.