Vi sender ikke lenger folk med magesår til psykolog. Smertepasientene må også tas på alvor

En ung kvinne, sykepleier og smertepasient, Bente Helene Gran, startet en viktig debatt med et svært velskrevet innlegg 4. april. Hun beskriver mishandlingen av norske smertepasienter generelt, og av de med sjeldne, svært smertefulle tilstander som CRPS (Chronic Regional Pain Syndrome) spesielt. Hun legger fram data om hvor lenge det tar før pasienter får tilsyn i Norge (3,2 år). Dette er av kritisk betydning:

For de aller fleste smertepasienter kan kureres om de får effektiv behandling mens i den subakutte fasen. Basert på svært mye empiri og en del kliniske studier, vet vi at denne fasen varer i fire til seks måneder, men etter to år med smerter, er de fleste blitt kronikere og behandlingsresistente. Vi kan ikke la dette fortsette å skje.

Nødvendig paradigmeskifte

Her trenger vi et paradigmeskifte på linje med det som skjedde med magesår/ ulkus- behandling mot slutten av forrige århundre. Da skulle psykologer lære A- type mennesker å takle stress, men om det ikke funka, skule de opereres. To australiere hadde lenge påstått det var bakterier som forårsaka magesår og de var blitt ledd ut i et tiår. Nå får alle som trenger det, antibiotika mot helicobacter. Psykologi eller kirurgi er ikke lenger brukt i behandlingen.

Gran fikk svar av en gruppe kolleger med akronymet POINT. De skriver at Smertepasienter må bli tatt på alvor. I likhet med hjertepasienter eller diabetikere? Slik at de får effektiv behandling så snart problemet oppstår, med det beste innen medisinsk vitenskap? 

Nei, dessverre. Smertepasienter skal få kognitiv atferdsterapi og lære egenomsorg som skal føre til mestring og bedre livskvalitet. Dette er svært uvitenskapelig og uten belegg i skikkelig vitenskapelig forskning. Slike tilnærminger ville aldri blitt anbefalt for andre pasientgrupper som for eksempel de med diabetes type to. 

Naivt og kunnskapsløst

POINT- legene er enige om at smertepasienter bør få tilsyn tidligere, ellers er det fare for ’prognosetap’. Det er altså det de 1,2 millioner norske mennesker med kroniske og vedvarende smerter utgjør, de som koster Norge 4 prosent av BNP. De er ‘prognosetap’. 

Men POINT-gruppens egentlige mål er å forhindre opioid-epidemi i Norge, «lik den i USA». Det skal de oppnå ved å forhindre at smertepasienter får opioider.

Dette er naivt, kunnskapsløst og uten vitenskapelig fundering. 

Søker ikke rus, men frihet fra smerte

Jeg tilbrakte det meste av yrkeslivet i Canada, der jeg foreleste for medisinerstudentene i Ottawa om smertepatofysiologi og optimal klinisk behandling i en årrekke.

På smerteklinikken fikk vi henvist flest kvinner. ( De fleste smertepasienter er kvinner, men det gjelder også kjente autoimmune tilstander som lupus, tyroiditt, og revmatiske sykdommer.) Disse kvinnene kom ofte med merkelappen ‘drug seeker’. Det vil si at de ønsket narkotika. I stedet fikk de en serie injeksjoner av lokalbedøvelse. Men de hadde dessverre alle stått på venteliste i minst to år, som betød at alle de negative endringene i sentralnervesystemet hadde fått tid til å skje, og de hadde blitt kroniske og behandlingsresistente. Men de fikk 2-3 døgn med lindring som tillot god funksjon på dagtid og god søvn, før smertene returnerte. En av disse kvinnene sa, «If I could get these injections as often as I need them, you could take away all these other meds, including the opioids.» Så ikke ‘drug seeker’ altså, men ‘relief seeker’. Det var de alle.

I Ottawa danna vi derfor et tverrfaglig team med mål å finne optimale behandlingsmåter for å forhindre at mennesker med sub-akutte ryggsmerter gjennomgikk overgang til kroniske tilstander. Vi brukte alle typer behandlinger inkludert en kort kur med opioider, om indikert. Ved avslutning av dette pilotprosjektet som omfatta 500 individer, ble pasientene bedt om å rangere de forskjellige behandlingsformene. Resultatet var interessant:

• Anestesi-injeksjoner
• Fysikalsk terapi
• Trening
• Drugs ( inkludert opioider) - var da sist.

80 prosent av de som hadde gått med ryggsmerter i minst 8 uker, men ikke utover 26 uker, ble returnert til ‘pre pain’-status, inkludert arbeid.

Smertepasientene er ikke årsak til opioid-epidemien

Det var ikke smertepasientene som forårsaka opioidepidemien i Nord-Amerika, og det verken er eller blir det i Norge heller. For som Gran nevner, tar de aller fleste smertepasienter sine opioider som foreskrevet. 

De 30.000 amerikanerne som dør av opioider årlig, er ikke smertepasienter.

I Norge er epidemien i full gang allerede. Kokain er visstnok dagligvare i enkelte kretser. Nitazener er i landet. Illegalt produsert fentanyl av og til med carfentanil, den mest dødelige opioiden, har kommet til Norge for lengst. 

Det ville vært utrolig fint om POINT- gruppen og PhD- studenter kunne gjennomføre et prosjekt basert på Ottawa-algoritmen. Da kunne vi forhindre at minst 80 prosent av alle med subakutte smerter gjennomgår endringene til kroniske, behandlingsresistene smerter.

Andelen av BNP ville minske årlig.

Så må tollerne og politimyndighetene ta seg av opioid- epidemien.

Ingen oppgitte interessekonflikter