Vi må snakke sant om behandlingstilbudet til ruspasienter

I DEN OFFENTLIGE debatten om behandlingstilbudet til rusmiddelbruk-pasienter kan man få inntrykk av at «Amalie», «Birger» og «Oliver» ikke har noen andre alternativer enn å få behandling hos helkommersielle aktører, hvor alt betales privat, eller hos Fritt behandlingsvalg-leverandører, der alt betales av pasientens lokalsykehus.

I pressen, på Facebook og i andre ulike medier kan det se ut som om det kun er i disse institusjonene at liv reddes, og at det ikke er hjelp å få noen andre steder.

VI MÅ SNAKKE SANT. Vi må begynne å snakke sant om ruspasienters behandlingstilbud i Norge. De finnes i hovedsak i lokalsykehuset eller hos private avtaleparter som har forpliktende kontrakt med RHF-ene. Det er faktisk slik at «Amalie», «Birger» og «Oliver» også benytter seg av avrusingsenheter, poliklinikker og døgnavdelinger i det offentlige. Og at behandlingen har stor betydning i deres pasientforløp, kanskje gjennom flere år.

Det ville ha vært interessant om politikere og medier kunne vise like stor interesse for pasienterfaringer fra offentlige helsetjenester som de nå viser overfor kommersielle tjenester.

Se også: Hvor ble det av regjeringens satsing på rusomsorg?

RUSBEHANDLING NYTTER. Vi må gi et sant bilde av mulighetene folk har til å oppsøke behandling for et rusproblem, og ikke fremstille det som om det ikke finnes noe håp når ordningen med fritt behandlingsvalg nå opphører.

Rusbehandling i den offentlige spesialisthelsetjenesten virker, men den må få rammebetingelser som opprettholder kvalitet og kapasitet. Sykehusene må få kontroll over egen økonomi til å videreutvikle basistjenester. De regionale helseforetakene (RHF-ene) må få anledning til å velge private avtaleparter som best kan utfylle de offentlige tilbudene etter en grundig analyse av befolkningens forventede behandlingsbehov. De må inngå avtaler basert på anbud med kravspesifikasjon og åpen konkurranse, som ved andre offentlige anskaffelser.

ANSVARET. RHF-ene har ansvar for at det finnes spesialisthelsetjenester til befolkningen innenfor alle de tre helsefagområdene: somatikk, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Regjeringen fastholder at rusbehandling og psykisk helsevern skal prioriteres. Det skal være basistjenester for TSB i alle sykehusområder som inkluderer akutte tjenester for pasienter i rusrelatert krise, avrusingsenheter for pasienter som trenger spesialistkompetanse i abstinensfase, polikliniske tilbud – herunder ambulante tjenester – og døgnavdelinger som kan utrede og behandle pasienter, også de med spesielt kompliserte og ofte sammensatte lidelser.

Det er ikke alle sykehusområder som har slike basistjenester i dag, og utvikling av dem må prioriteres fremover.

SYNLIGGJØRING. Vi må synliggjøre tjenestetilbudet slik at det går an å finne den riktigste behandlingen for den enkelte pasient. Informasjonen som ligger på offentlige sider, er ofte nøktern og generell. Private tjenesteytere fremstiller ofte seg og sitt tilbud som mer glansfullt og «fristende».

For å vurdere hvilke behandlingsmetoder som vil være best for eget rusproblem, kreves god innsikt i eget helseproblem og, ikke minst, kunnskap om det konkrete behandlingsinnholdet og kvaliteten hos de mange tilbyderne.

FORTSATT VALGMULIGHETER. Nasjonal kompetansetjeneste TSB kartlegger alle tjenestetilbud innenfor TSB i hele landet. Vi finner fortsatt store forskjeller mellom regionene og sykehusområdene.

Vårt beste virkemiddel for å motvirke sosial ulikhet i helse, er å sørge for at det i alle sykehusområder er akutt-tilbud tilgjengelig 24/7, døgnbehandling inkludert avrusing, utredning og behandling samt polikliniske tjenester med ambulant virksomhet: Altså alle de såkalte basistjenestene i en spesialisthelsetjeneste hvor behandlingstilbudet garanteres av spesialister. De må være lokalbasert og bygget opp i et forpliktende samarbeid mellom lokalsykehus, private avtaleparter og omkringliggende kommuner.

KOMPETANSEN – OG ØKONOMIEN. Frihet til å velge mellom mange helsetjenestetilbud, er et gode for pasientene, og vil forbli det også etter at ordningen med fritt behandlingsvalg opphører. Men den offentlige helsetjenesten skal sikre befolkningen over hele landet et komplett og tilgjengelig behandlingstilbud som svarer til behovet.

Oppbyggingen av dette må både prioriteres og koordineres, og det må være tilstrekkelig finansiering og kompetente fagfolk til å yte likeverdige helsetjenester på en rettferdig måte i hele landet.

Ingen oppgitte interessekonflikter