Vi må slutte å «psykliggjøre» en hel generasjon - svar på spørreskjema gir ikke en klinisk diagnose

VI RISIKERER Å SKAPE en generasjon av ungdom som tror at de har dårlig psykisk helse gjennom stadige undersøkelser og overskrifter i media. Mange terapeuter står klare for å utnytte muligheten for å tilby behandling og bidra til «psykliggjøring» av livet. Vi anerkjenner at mange unge studenter sliter, men mener at mye kan ivaretas gjennom gode samtaler og egenmestring. Spesialistressursene må allokeres til de som faktisk er syke.

Hvert 4. år gjennomfører Folkehelseinstituttet på oppdrag fra studentsamskipnader Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse (SHOT-undersøkelsen). Data fra den siste undersøkelsen gjennomført i 2022 er nå publisert og det er slått stort opp i ulike medier overskrifter om at «1 av 3 studenter melder at de har en psykisk lidelse» og det kreves at «regjeringen må ta studenters psykiske helse på alvor» og man melder at «dette er en varslet krise».

Dette høres dramatisk ut - om man ikke ser bak tallene  – hva det egentlig dreier seg om og setter det i en sammenheng. Det er ikke uventet at noen studenter har psykiske lidelser da disse i stor grad rammer unge voksne, den gruppa studentene tilhører. Folkehelseinstituttet skriver at mellom 1/6 og 1/4 av befolkningen oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av et år. En forekomst på 1/3 blant studenter er da ikke uventet.

SPØRRESKJEMA. At mennesker rapporterer psykiske plager i en spørreundersøkelse er imidlertid ikke synonymt med at de har en psykiatrisk sykdom, og i alle fall ikke en alvorlig og behandlingstrengende psykiatrisk sykdom. Spørreskjema om psykiske plager er et nyttig hjelpemiddel for å kunne sammenligne store grupper av mennesker i forskningsprosjekter – på gruppenivå. De samme spørreskjemaene brukes ofte som «huskelister» i klinisk arbeid med enkeltpasienter både når man skal finne ut hva pasienten lider av («stille en diagnose») og i arbeidet med å følge med på om pasienten blir bedre over tid. Skjemaene kan imidlertid aldri alene lede til en diagnose på en enkeltpasient.

For å finne ut hva pasienten sine plager bunner i (stille diagnose) må man snakke med pasienten og spørre etter opplevde symptomer, svarene må ofte utdypes og settes i en kontekst. Videre må man høre pasientens historie: hvordan har plagene utviklet seg, hvordan er tidsmessige sammenhenger mellom hendelser og symptomer, er det andre faktorer som spiller inn? Man må kartlegge eventuelle familiære sårbarheter, bruk av rusmidler, traumer og snakke med pårørende. Er det endring fra normaltilstand, hva har pårørende observert av avvikende atferd? Finnes det andre forklaringer enn psykiatrisk sykdom på at en person har plager?

UNDERSØKELSE. Under den kliniske undersøkelsen vurderes om pasienten fremstår forvirret, motorisk urolig eller følelsesmessig avflatet, om pasienten har tics eller skjelving eller andre nevrologiske tegn. Man ser på egenivaretagelse. Man ser etter logiske brister og manglende mening i det pasienten sier. Hvordan pasienten interagerer med behandler og andre er også viktig, om pasienten fremstår redd eller aggressiv. En god klinisk undersøkelse er nødvendig for å avklare om en person faktisk har en psykiatrisk sykdom som trenger behandling. Dette kan være helt i tråd med det pasienten har rapportert i selvutfyllingsskjema, eller det kan være helt uavhengig av dette.

Denne prosedyren er selvsagt ikke fulgt i SHOT undersøkelsen og følgelig kan ikke diagnoser settes på enkeltindividnivå der. Det SHOT undersøkelsen gjør er å si noe om hvilke symptomer studentene selv rapporterer. Den sier ingenting om klinisk sykdom.

SVINGNINGER. Så er det et annet element som må hensyntas. Et normalt liv innebærer svingninger. Man har noen dårlige dager med fortvilelse, man er litt tvangspreget for å bevare kontroll over hverdagen. Man er sjenert og usikker i møte med mye nytt og utrygt (noe hverdagen som student faglig og sosialt ofte innebærer). Det å flytte hjemmefra, skulle etablere nye bekjentskaper, eksamensperioder er krevende. Dette gjør litt vondt for de fleste. Om man fokuserer på det vonde på vonde dager, kan man skåre høyt på spørreskjemaene i SHOT. Det er imidlertid ikke snakk om sykdom – det er livet.

Også om man har psykiatrisk sykdom er det ikke sikkert det er noe som krever (omfattende) behandling. De fleste milde depresjoner, lett angst, lette søvnvansker går over av seg selv eller med enkle tiltak personen selv kan iverksette. Fastlege, kommunehelsetjeneste / studenthelsetjeneste kan gi rådene som skal til. Mye informasjon finnes på internett med bl.a. mestringskurs der man kan lære mer om psykiske plager og hvordan man selv kan håndtere dette. Noen vil behøve mer omfattende samtaleterapi eller medisiner i spesialisthelsetjenesten. Det kan dreie seg om f.eks. alvorlig depresjon, psykose, bipolar lidelse, alvorlig personlighetsforstyrrelse og rusproblematikk. Dette dreier seg ikke om til enhver tid 1/3 av verken befolkningen generelt eller studenter spesielt.

PRIORITERING. Det er viktig at de få som har alvorlig psykiatrisk sykdom får den hjelpen de trenger raskt. Da kan ikke tjenestene være oversvømmet av mennesker med lettere lidelser og vanlige livsproblemer. Det er derfor et sikkerhetsproblem for disse mest syke om alle som på en dårlig dag på et spørreskjema kan skåre en del symptomer og «komme over terskelen for en hvilken som helt diagnose på gruppenivå» også skal ha spesialiserte helsetjenester. For mye fokus på totalresultatet i SHOT kan maskere dette behovet til noen få og lede til feil prioritering av ressurser. Dette vil vi advare mot.