Det er viktig for sykepleiere å kunne velge sin egen arbeidsgiver, skriver administrerende direktør Anita Tunold i Aleris.

Vi kan ikke løse bemanningsproblemer med tvang

For å inspirere folk til å velge sykepleieryrket – og bli der over tid, må vi lytte til dem som har skoa på.

Publisert
Anita Tunold er administrerende direktør i Aleris

IFØLGE EN FERSK UNDERSØKELSE gjennomført av Opinion på oppdrag fra NHO mener 84 prosent av sykepleierne at det også for dem er viktig å kunne velge arbeidsgiver. Arbeiderpartiets forslag om å nekte sykepleiere og annet helsepersonell å jobbe hos private helseaktører hvis det er bemanningsutfordringer i det offentlige, kan derfor ikke kalles noe annet enn tidenes dårligste rekrutteringstiltak.

VI KJENNER ALLE TIL utfordringen. Det er færre som søker sykepleierutdanning, gjennomsnittlig avgangsalder for sykepleiere er 58 år – og så mange som 17.000 sykepleiere har forlatt yrket. Samtidig vet vi at behovet for helsetjenester bare blir større i årene som kommer. Ifølge Helsepersonellkommisjonen kan vi ikke bemanne oss ut av utfordringene, men det er på det rene at vi trenger flere sykepleiere og helsefagarbeidere for å møte pasientbehovet. Det betyr at vi som samfunn står overfor en gedigen rekrutteringsjobb. Og vi som ledere i helsetjenesten har et særskilt ansvar for å snu trenden. Flere må ønske å bli sykepleiere, vi må gjøre det attraktivt for sykepleierne å bli i yrket – og vi må skape arbeidsplasser som motiverer sykepleiere til å stå noen år til i jobb. Opinion-undersøkelsen bekrefter at det vil bli mindre attraktivt å velge sykepleierutdanningen og å bli i yrket, om det politisk skal bestemmes hvor de skal jobbe.

FOR Å INSPIRERE folk til å velge sykepleieryrket – og bli der over tid, må vi lytte til dem som har skoa på, og ikke til politikere som forsøker å komme bemanningsproblemer til livs med tvang. Egentlig sier det seg vel selv: Er man ung og skal velge en utdanning – og man trolig skal jobbe flere år enn generasjonene foran en – er det nok langt mer attraktivt og mindre «skummelt» å velge utdanning og yrke som gir flere karrieremuligheter og ulike arbeidsgivere å velge mellom.

Det er med andre ord en egenverdi å ha både offentlige og private arbeidsgivere også i helsetjenesten. For helsepersonell er som alle andre. Vi har ulike interesser og utgangspunkt, og læringsverdien og kompetanseoverføringen er stor når man får mulighet til å jobbe flere steder og på ulike måter. Vi må derfor utfordre forslaget om å begrense mulighetene til å jobbe der sykepleierne selv ønsker og fortsette å legge til rette for fleksible løsninger.

SYKEPLEIERNE OPPGIR ukurante arbeidstider og for høy arbeidsbelastning som de to viktigste årsakene til at de har sluttet, eller vurderer å gjøre det. Arbeidsmengden kan være vel så høy hos oss som ved et offentlig sykehus: Det er ingen dødtid og stramme program med flere operasjoner, men en travel arbeidsdag er kanskje lettere å takle takket være større grad av forutsigbarhet med kun planlagt aktivitet, med mindre enheter med flat struktur som gir mer innflytelse og, ikke minst, at sykepleierne får brukt kompetansen sin i stort monn. Så er ikke vår driftsmodell mulig overalt, men det betyr ikke at vi burde – gitt dagens behandlingskøer, strammere offentlige budsjetter og stadig økende pasientbehov – utnytte den kapasiteten private som Aleris representerer. Heller enn å stenge oss ned hvis det er bemanningsutfordringer andre steder?

For vi må ikke miste blikket på målet: Det store spørsmålet er jo ikke HVOR helsepersonellet jobber, men hvordan vi kan hjelpe flest mulig pasienten med de folka vi har – uten at arbeidsbelastningen blir for høy og de forlater faget.

Innleggsforfatteren er administrerende direktør i Aleris. Utover dette er det ikke oppgitt noen bindinger. 

 

Powered by Labrador CMS