Vi kan bidra til å løse fremtidens utfordringer

Kronikk: Magne Wang Fredriksen, generalsekretær i MS-forbundet og medlem av Helsepersonellkommisjonen

Lilly Ann Elvestad, generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)

HELSEPERSONELLKOMMISJONEN er befriende tydelig: Fremtidens helsetjenester kan ikke være de samme som de vi har i dag. Vi skal få til mer, uten vesentlig flere hoder og hender. Vi må organisere oss bedre og fordele oppgavene bedre. Men hvem står klare til å bidra?

Kommisjonen peker på at helsefrivilligheten er en del av løsningen. Vi er klare til å bidra med alt vi kan, hvis politikerne gir oss oppgaven og rammevilkår som står i stil med det som må løses.

MESTRINGEN. Frivillighetens nøkkelkompetanse er å mestre egen sykdom. Når alvorlig og varig sykdom rammer, blir spørsmålene mange. Finnes det en behandling? Hvordan vil sykdommen påvirke meg og familien min? Hvordan kan leve best mulig med sykdommen – og hvor kan jeg søke hjelp og støtte?

Å kunne mestre eget liv til tross for sykdom har stor verdi for både en selv og samfunnet. Selv om man får en sykdom, er man fortsatt både forelder, ektefelle og arbeidstaker. Ingen er «bare» pasient.

God mestringsevne gir bedre utgangspunkt, og ofte vil også behovet for helsetjenester bli mindre. Ressurser og hender som kan brukes i andre deler av helsetjenesten.

Det er en realitet at dagens helse- og omsorgstjenester i liten grad evner å prioritere gode mestringstilbud. Blankholm-utvalget pekte på nødvendigheten av å inkludere mestring som en del av prioriteringskriteriene, men det har skjedd lite på feltet siden NOU-en «Det viktigste først» kom i 2018.

BRUKERMEDVIRKNINGEN. Her kan de frivillige brukerorganisasjonene spille en viktig rolle. Norge har et stort mangfold av pasient- og brukerorganisasjoner. Vår rolle er særlig rettet inn mot å gi medlemmene informasjon, rådgivning og likepersonstilbud, som er viktige elementer for å kunne mestre egen sykdom.

Samtidig som vi i organisasjonene bidrar til mestring på individnivå, bidrar vi også til å gjøre tjenestene bedre. Gjennom aktiv brukermedvirkning blir våre medlemmers erfaringer til kunnskapsgrunnlag som beslutningstakere og tjenesteytere kan bruke til å utvikle sine tjenester, til det bedre. Helsepersonellkommisjonen anerkjenner dette viktige arbeidet og peker på at rådgivnings-, informasjons- og veiledningstjenester som organisasjonen allerede utfører, bør forstekes og bli mer formalisert.

Vi bidrar gjerne, men dagens uforutsigbare rammevilkår, og begrensede ressurser gir lite rom for utvikling og innovasjon. Til tross for at våre organisasjoner har vist at vi er gode på å skape utvikling og sørge for innovasjon i tjenestene.

LÆRDOMMEN. Pandemien viste betydningen av frivilligheten. Det er dokumentert at helsefrivilligheten bidro mer enn andre organisasjoner –mot egne medlemmer, men også mot hele samfunnet.

Vi tok initiativ til løsninger, prosjekter og aktiviteter, og vi drev disse gjennom pandemien. Dette kunne skje takket være brukernære erfaringer, god innsikt i hvilke behov som måtte dekkes, og ekstra økonomiske bevilgninger fra staten.

Etter pandemien forsvant disse midlene, samtidig som flere organisasjoner erfarte at viktige mestringstilbud ble strøket av statsbudsjettet. Mestringstilbud var åpenbart ikke lenger prioritert aktivitet. Forstå det den som kan.

SPILLEROMMET. Norge har vi lange tradisjoner for at frivillige organisasjoner bistår til å løse store samfunnsoppgaver. Beredskapen til fjells, langs kysten og over hele landet ville ikke ha vært den samme uten Folkehjelpen, Redningsselskapet, Turistforeningen og andre som bidrar til at folk kan ferdes trygt. Dette er stolt historie og ønsket utvikling.

Nasjonalforeningen for folkehelsen startet og drev sykepleierutdanning i Norge, lenge før staten tok over oppgaven. Slik skapes nye tjenester også i helse- og omsorgstjenestene. Den tradisjonen må vi utvikle og foredle.

Frivilligheten har en viktig rolle å spille, og vi er vant til å balansere rollen med å samarbeide og å utvikle. Vår frie rolle som utfordrer må alltid ligge til grunn. Det er vi som «har skoa på, og vi er aller best når vår frivillighet får godt spillerom. Vi kan få til mye om våre rammevilkår gir tilstrekkelig rom og forutsigbarhet. Det offentlige må bidra, og organisasjonene kan supplere gjennom prosjektmidler, eller andre tilskudd, som gjøres tilgjengelig for offentlig og frivillig samarbeid.

TIDEN TELLER. Omstilling og mer effektiv utnyttelse av tjenestene haster. Involvering av de frivillige helseorganisasjonene trenger ikke å ta mye tid. Det finnes en rekke eksempler på informasjon, råd- og veiledningstjenester der organisasjonenes tilbud supplerer helsetjenestene.

Organisasjonene har vist stor omstillingsevne, i motsetning til helse- og omsorgstjenester som bruker 15–17 år på å ta i bruk ny kunnskap. Dette har vi verken tid eller råd til. Nå vil vi gjerne gjøre mer slik som kommisjonen etterlyser, men det forutsetter at politiske myndigheter ser verdien og evner å omsette pene ord til budsjettmessig handling. Vi er klare til å gå løs på vår del av oppgaven.

Kommisjonen har pekt på mulighetene. Forutsetningen er politisk vilje og handlekraft. Ord og intensjoner må følges av handling. Vil dere lytte til rådene fra Helsepersonellkommisjonen?

Ingen oppgitte interessekonflikter