Velfortjent honnør til et fyrverkeri av en mann

MITT FØRSTE møte med prisvinneren tror jeg var på Radiumhospitalet i 1983. Han ønsket oss studenter på videreutdanningen i onkologisk sykepleie, lykke til etter endt utdanning. På mild sørlandsdialekt trillet den ene velformulerte setningen etter den andre ut av munnen på en sykehusdirektør så engasjert og tydelig at jeg knapt har hørt maken hverken før eller siden. Og talen sto ikke bare til terningkast seks på utførelse. Hans kunnskap om kreft og hans engasjement for pasientene sto til langt mer enn terningkast seks.   

Siden har mannen som nå får Kreftforeningens hederspris ikke sluttet å overraske og imponere meg.

HANS FAGLIGE KUNNSKAP er uomtvistelig. Men det er hans strategisk lederegenskaper og gjennomføringskraft som direktør for Radiumhospitalet fra 1983 til 2005 han virkelig har utmerket seg. Hans klokskap og evne til å bygge allianser med de riktige og mektige menneskene ikke bare her til lands men også internasjonalt, har ingen grenser.  

Jan Vincents Johannessen fikk det stort sett som han ville i sin tid som sykehusdirektør. Til stor irritasjon for enkelte, det skal sies. Det er ikke få sykehusdirektører, byråkrater eller fagfolk som har revet seg i håret i frustrasjon over hva den mannen fikk til og hvordan sykehuset han ledet stadig ble prioritert. Kontrasten til hva de selv ikke fikk til ble av og til mye å bære.

SYSTEMATISK og med jernhånd bygget han sterke fagmiljøer i verdensklasse. Han skaffet penger der andre kom til kort. Først og fremst til glede og nytte for pasienter og pårørende ved Radiumhospitalet og de ansatte der, men hans innsats fikk ofte ringvirkninger langt utenfor sykehuset på Montebello i Oslo. 

Det skal imidlertid ikke stikkes under stol at gjennom å være så dyktig og få til så mye som Jan Vincents Johannessen har gjort, har han også tråkket på noen tær og skaffet seg en og annen uvenn underveis.

JAN VINCENTS JOHANNESSEN er ikke bare en dyktig leder, strateg og fagperson. Riktignok er hans liste med faglige ærestitler, priser og honnører nærmest endeløs. Han er også et multitalent. For hvilken annen leder og fagperson av hans kaliber kan vise til at de har skrevet teksten til Se ilden lyse, selveste OL-sangen til Lillehammer i 1994, The best game ever. Han er tekstforfatter for suksesser fra den ene norske artisten etter den andre. Og som om ikke det er nok. Han maler bilder og har hatt Jakob Weidemann som læremester. Hans bok Kunsten å leve med bilder av nettopp Jakob Weidemann har solgt mer enn 170 000 eksemplarer i Norge.

Jan Vincents Johannessens innsats for norsk kreftomsorg og kreftforskning er i en klasse for seg. Jeg bøyer meg ganske enkelt i støvet for en usedvanlig verdig og fargerik prisvinner. Gratulerer Jan!