Velferdsteknologiens feil og mangler skremte meg

Vakttelefonen ringer. Beskjed fra responssenteret. Fru Olsen har aktivert trygghetsalarmen, men operatørene får ikke tak i henne. Selv om sykepleieren vet at fru Olsen er tunghørt, forlates vaskebaljen med det perfekt tempererte vannet. Herr Nilsen må vente på dagens stell til alarmen er avklart. Sykepleieren setter seg i bilen og kjører så raskt som mulig på det glatte vinterføret. Banker på. Ingen respons. Til sist låser sykepleieren seg inn og finner fru Olsen vel plassert i lenestolen med katten på fanget.

Alarmer stresser sårbare mennesker

Eksempelet er hentet fra min doktorgradsstudie om bruk av velferdsteknologi i kommunale hjemmetjenester. Situasjonen var ingen engangshendelse, men snarere en hyppig observert utfordring relatert til teknologibruk, som etter hvert er veldokumentert i forskningen.

Dersom helsepersonell ikke får kontakt med bruker via trygghetsalarmen, karakteriseres det som en «taus alarm», som må avklares med fysisk tilsyn. Slike tilsyn kan oppleves invaderende, og mange blir også fortvilet når de føler de belaster travle ansatte unødig. Noen blir så stresset at de velger å si opp utstyret om det er for upålitelig. Andre har høy tålegrense for teknisk trøbbel, ettersom varslingssystem i boligen er viktig for trygghetsfølelsen i en tid der menneskelige tilsyn er blitt et gode få forunt.

Foruten å stresse den aktuelle brukeren som utilsiktet har aktivert alarmen, kan alarmoppkallinger også føre til at ansatte må avbryte et pågående oppdrag. I slike tilfeller medfører bruk av velferdsteknologi til oppstykking i arbeidet og relasjonen til tjenestemottakerne.

Men hvorfor går det egentlig så mange utilsiktede alarmer når man har relativt lang erfaring med bruk av teknologiske løsninger i kommunale hjemmetjenester?

En rekke feilkilder og årsaker

Alarmer og varsler kan oppstå av mange ulike grunner. Utstyret kan være for sensitivt og aktiveres utilsiktet ved dagligdags aktivitet. Mange eldre har redusert hørsel, som i likhet med situasjonen hos fru Olsen, kan resultere i at man ikke får med seg at helsepersonell forsøker å nå en. I tillegg finnes det såkalte «hyppige innringere», som av ansatte ofte karakteriseres som misbrukere av teknologien. Men denne gruppen består ofte av eldre som er ensomme, kjeder seg eller har andre psykiske vansker. Såkalt misbruk av alarmen kan også være relatert til mangelfull formidling av hva teknologien skal brukes til fra tjenestens side.

Manglende informasjonsflyt

I forskningen min observerte jeg innføring av nytt velferdsteknologisk utstyr i to norske kommuner. Samarbeidet med næringen ble av mine informanter beskrevet som både fruktbart og lærerikt, men ofte var det slik at de helsefaglige ansatte måtte veilede teknologifirmaene, ikke omvendt. Samarbeidet var videre preget av brutte løfter, merarbeid og mye frustrasjon blant de ansatte når teknologien sviktet. Det tok for eksempel halvannet år før systemene var til å stole på, og fremdeles etterlyser kommunene IKT-løsninger som integrerer velferdsteknologien med allerede eksisterende kommunale datasystemer. Manglende informasjonsflyt mellom velferdsteknologisk utstyr og helsetjenesten er en nasjonal utfordring som fortjener økende oppmerksomhet.

Storstilt politisk satsning på teknologisk innovasjon

I kjølvannet av NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg har det vært en storstilt satsning på teknologi som løsning på «fremtidens omsorgsutfordringer». Det myndighetsinitierte velferdsteknologiprogrammet har bidratt med både penger og faglig støtte til kommuner som har vist vilje og iver til å satse på teknologi. Mange kommuner har rapportert om både kvalitative og økonomiske gevinster relatert til teknologibruk, men jeg er likevel redd altfor få tør å stoppe opp, og spørre seg om det virkelig er slik at teknologi alltid sparer tid, penger og fører til kvalitativt sett bedre tjenester. Jeg stiller meg også undrende til om stadige varsler fra utstyret og hyppige «utrykninger», bidrar til bedre tjenester for eldre og andre sårbare brukergrupper.

Det er etter min mening på høy tid å stille kritiske spørsmål til den voldsomme teknologioptimismen som fremmes av norske myndigheter og en teknologinæring i kraftig vekst.

Ingen oppgitte interessekonflikter